– Tittelen «Redd barna» kom veldig tidlig i prosjektet, og hjalp meg til å holde fokus i skrivingen, forteller Tiril Broch Aakre.
Vi sitter i kantinen på Universitetsbilioteket i Oslo. Den 39 år gamle forfatteren bor i Hakadal, men kommer hit for å skrive. For to år siden debuterte hun med diktsamlingen «Kniplinger». Nå er hun aktuell med romanen «Redd barna».
– På fattige 124 sider greier Tiril Broch Aakre å overtyde om at ho er ein forfattar vi skal rekne med framover, skriver NRKs litteraturkritiker Marta Norheim i sin anmeldelse av «Redd barna».
Det var egentlig en boksingel på knappe 30 sider Aakre skrev på, men hun skjønte fort at prosjektet hadde et større potensial.
– Jeg sprengte singelformatet ganske kjapt. Derfor utfordret jeg meg selv til å skrive en roman, med alle de nødvendige bestanddelene som en fortelling trenger. Det hadde jeg aldri gjort før.
Sliter med å forholde seg til politikerspråket
22. juli og asylbarna er tema som går igjen flere ganger i «Redd barna». Aakre synes det har vært utfordrende å skrive om disse sakene.
– Det er spesielt vanskelig å bake det inn i en litterær form uten at det blir demonstrativt. Men jeg har et genuint ønske om at for eksempel dette med asylbarna skal komme frem på en litt annen måte, at en skal skjønne det er mennesker man snakker om.
Aakre forteller at hun har vanskeligheter med å forholde seg til politikerspråket. Hun mener det har blitt et byråkratisk flinkt språk som handler mer om å unngå å si noe feil, snarere enn å si noe som er sant.
– Det ser man i asylbarn-saken. Da regjeringspartiene hadde fått til en avtale, kom de ut og var stolte. Men så ser man hvordan avtalen blir iverksatt i systemet. Før stod det at «lengeværende asylbarn skal prioriteres på utsending», men så ble det endret til at «barn skal prioriteres på utsending.» Alle som driver med språk skjønner at det er en endring som ikke betyr noe.
– Barn kan avsløre hvor uhyrlig noe faktisk er
Aakre har lenge tenk på hvordan hun kan få engasjementet for barn inn i skrivingen. Hun er ifølge seg selv ikke et «kronikkmenneske», men oppdaget at hun kunne skrive på sin måte.
– Kan litteraturen snakke sant der det politiske språket tilslører?
– Den bør kunne gjøre det. Det er i hvert fall det jeg ønsker å gjøre med min skriving.
– I en samtale om asylbarna sier datteren til jeg-personen at «det går jo ikke an å glemme barna». Kan barn hjelpe oss til å se det vi voksne lar passere.
– Ja, absolutt! De setter fingeren på det vi voksne glemmer eller tar for gitt. Det er mye vi aksepterer i samfunnet, men hvis vi forklarer det for barn, kan det fort bli avslørt hvor uhyrlig det er.
