Det er en vidunderlig opplevelse å åpne en bok som du ikke har noen spesielle forventninger til, og så oppdage at dette blir jo bare bedre og bedre. Den opplevelsen rammet meg med full kraft da jeg leste Kari Bøges roman "Til og fra fest".
Ikke det at Kari Bøge er et ubeskrevet blad. Hun har gitt ut bøker siden 1971, både for barn og voksne, og skrevet godt, også.
Likevel sitter jeg her som en overrasket leser, engasjert, glad. For her er en roman som er så velkomponert, så veldreid, at det er en fryd.

Ordrik

Kari Bøge: Til og fra fest - Kari Bøge: Til og fra fest. Aschehoug 2010 - Foto: Aschehoug /

Kari Bøge: Til og fra fest. Aschehoug 2010

Foto: Aschehoug

"Til og fra fest" åpner litt omstendelig. Det er mange tanker som skal inn på kort plass, og som leser føler jeg at jeg får forklart litt vel mye, uten at det hjelper på forståelsen. Men det går ikke lang tid før fortellingen tar av.

Vår mann er Espen, trygdet rockemusiker som nærmer seg 40, med både et yrkesliv og et privatliv som har sett bedre dager. Hvordan komme seg ut av leiligheten for å treffe folk når alt han går og står i er skittent, og han ikke en gang har vaskepulver til vaskemaskinen? Bare turen til butikken kan jo by på pinligheter. Det er ikke langt fra bunnivået er nådd, da skjebnen vil det annerledes.

En pokergjeld viser seg å kunne bli innfridd, bare Espen kommer seg til Hønefoss. En ekskjæreste ringer og spør om han kan spille fremdeles-kjæreste når hun skal til sin fars 70-årsdag på Vestlandet. Han er en selvoppnevnt småkonge, med stålkontroll både på barn og svigerbarn. Espen, som mistet lappen etter en promilledom for en tid siden, takker ja, siden bilturen kan legges om Hønefoss.

Øst og vest, by og land

Biltur med viderverdigheter, så mye kan sies, før vi er i det erke-vestlandske hjemmet, der Hovamål og heimelagd er så mye bedre enn bymål og butikk. Beskrivelsene av 70-årsjubilanten og den kuede familien blir nesten parodisk, men holder seg hårfint innenfor grensen for hva som faktisk er mulig. Dette er utleverende og lattervekkende, men også en tekst til ettertanke. Som Espen selv spør seg: "Denne mannen er kanskje ikke ute etter å undertrykke, han mangler bare fantasi. Det kan hende at det aldri har slått ham at det finnes andre liv verd å leve, enn det han selv er blitt velsignet med."

Og selvfølgelig er jubilanten avholdsmann. Espen må resginere og tenker at "uten alkohol kan han ikke ta til motmæle, ikke argumentere mot denne "pusheren av absolutter", uten å bli absolutt selv."

Strøkent språk

Her er mange fine formuleringer i Kari Bøges tekst. Den er kompakt og gjennomkomponert så det nesten blir for mye av det gode, men på den andre siden; du trenger ikke frykte for tilfeldig skvalder, setningene har alle sin helt klare betydning for utfallet av historien. Som skaper av tankerekker kan Bøge minne om Liv Køltzow, som ofte har en eksistensiell undertone i bøkene sine.

Espen gjør seg i det hele tatt mange tanker om tingenes tilstand, og under både kjøretur og fest kretser han rundt temaer som kjærlighet, troskap og ikke minst hevn. Dette er tanker som skal leses i et helt nytt lys ved bokens slutt, som slett ikke skal røpes her, men som kommer overraskende og utvider hele romanen.

(Kulturnytt, NRK P2, 02.06.2010)