Hopp til innhold

Italiensk forfallsdrama

Den italienske 25 år gamle debutanten Silvia Avallone kastar eit ubehageleg lys på eit avspora italiensk samfunn.

Silvia Avallone

Silvia Avallone.

Foto: Aschehoug/Stefano Lorefice

Å seie at dette er ein roman frå Toscana, vekkjer heilt feil assosiasjonar. Alle veit kor vakkert det er der, anten dei har sett det med eigne auge eller ei.

Skodeplassen for romanen Stål er eit heilt anna Toscana, og eg bruker ordet skodeplass fordi her handlar det om å sjå, glo, glane, kope, spionere, kikke, avsløre, bli sett og kanskje bli oppdaga.

Stål av Silvia Avallone

Det er i byen Piombino alle desse blikka blir kasta fram og tilbake, ein stålindustriby der det no er 2 000 arbeidsplassar mot 20 000 i glansdagane. I alle fall ifølgje romanen.

Eg har aldri vore der, men ser for meg dei enorme dimensjonane på fabrikken, alle maskinene som står og rustar, alt skrotet og oljesølet på stranda der dei lokale badenymfene kan skimte det uoppnåelege ferieparadiset Elba i det fjerne.

Eg ser for meg dei unge mennene som går på speed for å orke å vere helt om natta og jonglere enorme stålplater om dagen, og ikkje minst ser eg for meg alle jentene. Dei på alle kalenderane inne på stålverket, dei som gjer seg lekre på den stinkande stranda og drøymer om å få vist seg på eitt av dei talrike TV-showa med bikinidamer i bakgrunnen, og dei som er stygge og som dermed er fullstendig utan håp, for ikkje å snakke om dei som er ute av tenåra og langt inne i klesvask, barnepass og økonomisk misere i eit ekteskap som kom altfor raskt i stand.

Forfall på mange nivå

Stål er altså ei ekstremt visuell bok, og det er ikkje til å undrast over at den skal filmast. Det er også ei ekstremt seksuell bok, så det skal bli spennande å sjå om regissøren fell for freistinga og lagar ein homoerotisk film med dei to vakre 13-åringane Franscesca og Anna i motlys, eller om samfunnskritikken også får plass.

For Stål er ei grell skildring av eit Italia som forvitrar både åndeleg, moralsk og materielt, eit Italia der jobbane blir borte, der du må svindle for å overleve og der dei einaste kapitalen ei kvinne har er kroppen sin og den kapitalen er like forgjengeleg som rusen, som arbeidsplassane, som draumen om eit betre liv.

Skarp observatør

Silvia Avallone er ingen stor stilist og heller ikkje mykje av ein psykolog. Men ho er ein skarp observatør som ser rollene og mekanismane i dette italienske mikrokosmoset, og ho ikkje er redd for å setje ting på spissen. At ei ung kvinne skriv ei så krass bok som dette, er det einaste glimtet av optimisme eg kan finne i samband med denne boka.

Hadde Fransesca og Anna og alle dei andre strandjentene lese denne boka, ville dei gjort opprør. Kanskje.