Kjenner du Harry Hole fra før, er du Nesbø-leser, da er du forberedt. Du vet at begrepene «realisme» og «sannsynlighet» ikke alltid går hånd i hånd.
Du tåler at sannsynligheten tøyes til bristepunktet og realismen sitter spikret i teksten – ofte i all sin ordtaksmessige gru. Du vet også at det hele går opp til slutt – også når det ser svart ut – og at de to tvillingbegrepene ovenfor, realismen og sannsynligheten, også har en trilling; nemlig «eleganse». Og med eleganse kan en forfatter få tilgivelse for mangt og mye.
Hole på beina
Det ville nærme seg koketteri ikke å si det som det er; Harry Hole er med. Også i denne nye romanen «Politi». Selv om hans deltagelse ikke er helt som den ser ut til – hele veien. Settingen er Harry Holes eget Oslo, og en serie med bestialske drap på politifolk. Holes gamle kolleger oppfatter raskt at mordene har en helt direkte forbindelse til tidligere drap, begått på de samme åstedene, på tilsvarende tidspunkter – i fortid.
I hvilken grad det hele har forbindelse til de to råtneste eplene i politikurven, Truls Berntsen og Mikael Bellmann – den siste er sogar blitt politimester – er ett av spørsmålene som må besvares.
Nesbø-kvalitet
«Politi» har alle de kjennetegn vi kan forvente at en vellykket Harry Hole-roman skal ha: En historie som fungerer helt og fullt, der leseren mer enn én gang kan lure på om Nesbø tuller med oss, en som fortelles i et tempo og med et innebygget trykk som nærmest tvinger teksten på leseren. Språket er konkret, rett på – med dialogene som sin aller sterkeste side. Spenningen er upåklagelig.
Lytefri er «Politi» ikke. Ved et par anledninger klarer ikke den omtalte elegansen å redde teksten fra det usannsynlige. Det svekker ikke nødvendigvis underholdningsverdien, men for leseren kan det være lurt å ikke tenke alt for nøye etter, dersom man vil bli værende i illusjonen.
At en og annen klisjé farer forbi – byen badet i blålig lys, for eksempel – tilgis imidlertid. Og; det av bare farten. Det kommer raskt nok noe å glede seg over i stedet.
Vendt mot verden
Mer interessant er det at Nesbø denne gangen har skrevet med svært tydelig tanke på det internasjonale lesermarkedet sitt. Man kan se det i noen språklige vendinger som vil klinge godt på engelsk. Og jeg finner ingen annen forklaring på at research-mesteren Jo Nesbø tildeler byrådet i Oslo makt og myndighet til både å innsette og parkere politimestere i en presset situasjon. Slik er det ikke, som vi vet, men Nesbøs løsning smører fortellingen og er enklere enn å forklare det norske systemet for amerikanske lesere.
Jeg sa drapene er bestialske og det er de. Nesbøs bøker har aldri vært fattige på tydelig beskrevet vold. Som sist – i «Gjenferd» – er blodighetene begrunnet i bokens realisme og i historiens alvor. Derfor fremstår volden heller ikke som overdrevent spekulativ, slik tilfellet har vært et par ganger før.
Avslutning med stil
At bøkene om Harry Hole er serieromaner der alt henger sammen, har aldri vært så tydelig før, som i «Politi». Med 527 sider ferdig tekst, er det svært forståelig at det spares litt på henvisninger og forklaringer. Konsekvensen er imidlertid at leseren definitivt bør pløye «Gjenferd» før hun går løs på «Politi», hvis utbyttet skal bli best mulig. Så mange premisser for handlingen er lagt i forgjengeren, uten at trådene tas opp her.
Jeg har vært helt sikker på at Harry Hole-serien klarer seg godt uten flere nesten-apokalyptiske avslutningsdrama. Der tok jeg feil, og denne gangen lykkes det helt og holdent. Jo Nesbø er nemlig aller best i omgangen med ekstreme personligheter og deres psykologi. Harry Hole er en av dem. I «Politi» er han på ingen måte alene.
