– Det som har blitt tydeligere etter at jeg konverterte, er det en kan kalle for en tro, forteller Jon Fosse i et åpenhjertig intervju med NRK.
Han peker på tvil som en helt naturlig del av denne troen.
– Hvis du konverterer til den katolske kirken, regner du deg selvsagt som kristen, noe som vil si at Kristus får en sentral plass i den måten du forstår liv og verden på. Det betyr likevel ikke at du vet noe, men at du velger å tro på det, utdyper Fosse.
– Det finnes flere måter å vende seg mot det hellige på
Forfatteren, som i høst ble tildelt Nordisk råds litteraturpris, mener det var et slags forbud mot å nevne Gud eller religiøse emner i intellektuelle miljø på 70- og 80-tallet. Det var derfor han i sin tid startet tidsskriftet BØK sammen med Jan Kjærstad.
De to forfatterne ville gå inn i en sone der dikting kunne møte religion via mystikken.
– Litteraturhistorisk sett tror jeg kanskje det var vi som brøt isen rundt dette, forteller Fosse.
Selv om han nå er katolikk, mener han det finnes flere måter å vende seg mot det hellige på.
– Jeg vil gjerne sitere William Blake på at «all religions are one». Den kristne, i alle sine varianter, er en måte. Islam er en annen måte. Det finnes mange veier, og når de er gode, vender de seg mot det samme, sier Fosse.
Fascinert over skrivingens mysterium
Selv sammenligner han troens mysterium med det å skrive.
– Det er like vanskelig å argumentere på en forstandig måte for at troen er sann, som det er å argumentere for at et dikt er sant eller forståelig, sier Fosse.
Han opplever at kristendommen, med alle sine paradoks og absurditeter, minner om kunsten.
– Skrivingens mysterium har fascinert meg siden jeg begynte å få til å skrive. Hvor kommer den fra, hvordan får man det til? Og det er noe nytt hver gang, det finnes ingen oppskrift, ingen metode.
Selv vet ikke Fosse hvor den kommer fra, men forfattere understreker at han må være åpen og lyttende i skriveprosessen.
Noe som kan være til hjelp, er å ha noe å holde fast i, mener han.
– Det hadde jeg da jeg skrev disse diktene – disse fragmentene eller bruddstykkene – fra Wergeland, og det gjorde det enklere å skrive diktene, enn om jeg måtte ha hentet ut alt fra eget bryst, sier forfatteren om «Poesiar. Etter Henrik Wergeland».
- Hør:
- Del to: