Morsomt om fæl type

Horgan er en sørgelig figur – han er ikke bare lite pen og det man kaller en gris på området hygiene, han er tjukk, bor alene, er uten jobb (og aner ikke hvordan man skaffer seg en), er konstant blakk og har ingen virkelige venner.

Forresten; la oss ikke glemme Nils. Han er riktignok ikke helt sikker selv på årsakene til at han holder ut med Horgan og rotet og skitten hans. Kanskje er det bare fordi han føler seg som et bedre menneske selv – sammenligning med en virkelig taper?

Få deg en jobb!

Uansett; Horgan får kniven på strupen av NAV; få seg en jobb eller miste trygden. Han møter opp. På spørsmålet om hva slags jobb han kan tenke seg, svarer Horgan sannferdig nok at han helst slipper å forholde seg til andre mennesker, vil unngå tungt fysisk arbeid og dessuten, jeg siterer; ”en jobb der jeg kan forkynne til menneskeheten om hvor råtne og verdiløse livene deres er … og at de snart skal dø!” Ikke til å undres over at NAV-mannen faktisk finner en mulig jobb til vår mann; som parkeringsvakt i selveste Trafikketaten.

Stygt og morsomt

Flu Hartberg kan dette med gode historier – også når de er komisk svartsynte og i bunn og grunn høyst forutsigelige. Du skal være temmelig optimistisk anlagt på menneskenes vegne for å tro at det kan ende godt etter at den ferske kommer over en aldri så liten skatt i en parkert bil – en skatt som dessverre tilhører serbiske kriminelle. Derfra og ut er det rettlinjet, ganske stygt og svært morsomt.

Enkel strek og sterke replikker

Hartbergs strek er enkel, i blant nesten primitiv (det tar for eksempel en stund før det går opp for leseren at Horgan faktisk har en mimikk) samtidig som tegningene ofte gir assosiasjoner til den hårete elegansen i amerikansk 60- og 70-talls undergrunnstradisjon. Bortsett fra det svært talende omslagsbildet foregår det hele i et svart/hvitt tusjregime der en lang rekke svært velformulerte replikker bærer sin del av lasset og vel så det.

Apropos replikker; jeg nevnte at et par av deltagerne er serbere. De snakker selvsagt serbokroatisk i sine bobler – uten oversettelse til norsk. Akkurat så arrogant bør en tegneserieskaper være, spør du meg, særlig når oversetteren TIL serbokroatisk også krediteres.

Jeg har ingen ambisjoner om å plassere verken Horgan eller Flu Hartberg i noen rangering, men vet at det gikk sørgelig kort tid før jeg hadde lest ”Horgan” ferdig. Slik er det med gode hefter – men også dette; de kan alltid leses om igjen.