Margaret Skjelbred må for alltid forholde seg til Gud. Hun blir ikke kvitt Store Far. For han kom inn i livet hennes så tidlig og preget henne så sterkt at han ikke kan strykes ut. ”Mors bok” er ei uvanlig åpen fortelling om hvordan det har vært å vokse opp i en haugianerfamilie i ei Vestfoldsbygd på 1950 og 60-tallet.
Ikke ustraffet
Skjelbred vokste opp i en familie med mor, far og fem unger. Både mor og far krevde at barna skulle følge den smale sti. Og kombinasjonen av formaninger fra foreldrene, kristne møter og bøker – spesielt en illustrert bibel preget sinnet til unge Margaret. ”Du vokser ikke ustraffet opp på en bedehusbenk”, skriver hun.
Siden hun debuterte som lyriker i 1983 har Margaret Skjelbred blitt en rutinert og høyt verdsatt forfatter med en rekke romaner, barnebøker og diktsamlinger bak seg. Men det hun har gjort denne gangen er noe helt annet. Hun skriver om seg selv og ikke minst om sin familie og spesielt om sin mor. I tillegg til å basere seg på egne erindringer, bøker og ting som vekker minner fra barndom og ungdom, presenterer Margaret Skjelbred sin egen mors bok som har tittelen ”Sort er hun, dog yndig”. Skrivearbeidet starter noen år etter at hennes mor døde.
”Sort er hun, dog yndig”
Hennes mor har etterlatt seg noen skrivebøker som er nummerert og ordnet. Skriveprosjektet til mora startet da Margaret var elleve år. I ”Sort er hun, dog yndig” møter vi Signe som strever med skyld og lengsler. Og drømmen om å få fred med Gud: ”De taler om en sund sjel i et sundt legeme. Men kan den ha en sund sjel som strir, kjemper og sliter for å oppnå verdslig ære? Nei og atter nei. Den som kjemper er avholdende i alt.” Signes univers får god plass i boka til Margaret Skjelbred og gir dybde. Vi får innblikk i en søkende sjels tankeliv og hvordan hun strever med å finne sin plass i forhold til Gud og det jordiske liv.
Margaret Skjelbred tar oss med inn i sin egen skrivestue. Hun inviterer altså leseren inn og har valgt en åpen fortellerstil, der vi også får innblikk i følelser og reaksjoner til forfatteren i skriveprosessen. Der sitter hun med sin mors skrivebøker som hun har hentet fram, samt postiller, en billedbibel, andaktsbøker og Bibelen. Og aller viktigst; sine egne minner. Først og fremst er ”Mors bok” ei erindringsbok. Den sørafrikanske forfatteren Andre Brink sa under lanseringa av sine memoarer at boka ikke er den sanne historien om hans liv. Men det er historien sånn som han husker den nå. Både hos Brink og Skjelbred dukker det opp bilder, lukter, små episoder som har vært helt borte, men som plutselig blir tydelige i hukommelsen. Men er det virkelig? Også Skjelbred reflekterer rundt dette: ”Men dette er kanskje noe jeg har drømt, eller noe jeg bare tror jeg husker, slik tilfellet er med så mange av våre tidlige minner.”
Oppgjør
I "Mors bok" tar Margaret Skjelbred et kraftig oppgjør med foreldrene som dyttet på henne forestillingene om helvetet som truer, og det store spørsmålet er hvorfor de valgte å forsake så mye for å komme gjennom, som det heter, for å oppnå fred med Gud. Men dette er ikke bare historien om en dyster og pietistisk oppvekst. Det er også et familieportrett av en søskenflokk med varme og omsorgsfulle foreldre. Boka er illustrert med familiebilder og bilder fra de illustrerte bøkene med motiver fra Bibelens fortellinger. En tegning viser Gud Fader som avviser en døende. Bildet bærer tittelen ”Den Ugudeliges død og Syndens Løn”. På bildet er Guds melding til synderen skrevet: ”Gak bort Du Forbannede i den evige Ild”. Skjelbred skriver at bildet skremte og teksten var dypt alvorlig for henne. ”Jeg tror jeg kan si med handa på hjertet: Ikke et sekund tenkte jeg meg muligheten av at den ikke var sann.”
Tidssprang er et av de effektive fortellergrepene til Margaret Skjelbred. Hun veksler mellom å være en memorerende forfatter som skildrer egen barndom til å bruke sin egen barnestemme og sitt eget blikk på verden som lita jente. Dette gir variasjon og dynamikk i boka. Margaret Skjelbred diskuterer også om hun har gått for langt ved å utlevere mors bok og sin egen familie. Det har hun ikke. Men hun har skrevet ei god bok. Og den er viktig. Religiøs fanatisme som begrenser barns frihet er ikke et historisk fenomen.
