Hopp til innhold

Rart det står til liv

Rolling Stones-gitarist Keith Richards har gitt ut selvbiografi. Den inneholder alt du regner med å få, men også alt det som gjør boken bryet verdt.

Keith Richards, The Rolling Stones
Foto: Promo

Hvorfor stoppet de ved 4-Dice-restauranten i den vesle Arkansas-fillebyen Fordyce den 5. juli 1975 – på vei fra en konsert til en annen i et digert flak av en åpen bil? Med dop i bildører, bagasjerom, lommer og baseball-caps? Keith Richards kunne stilt mange grunnleggende spørsmål som inngang til boken om livet hans så langt (etter norsk målestokk har han bare så vidt nådd pensjonsalder). Han velger Fordyce og det er like godt, så skjønner vi hvor det bærer hen.

Dop og politi

Fordyce-episoden er den første av alle historiene om konfrontasjoner med politi, først og fremst om narkotika og utsvevende livsførsel, om usannsynlig flaks kombinert med gode advokater, i dette tilfellet også en snydens full dommer, samt skyhøye musikere som til slutt slipper av kroken mot en liten bot.

Et liv på kanten

Med andre ord; stor underholdning for en leser trettifem år senere og akkurat det vi ventet å få. Keith Richards` selvbiografi handler om alt det den må handle om, dop, damehistorier, et liv på kanten til total kollaps eller katastrofe: Ti-år inn og ti-år ut. Om det livsviktige og ubrytelige vennskapet, alle som ble borte på veien. Og, selvfølgelig, det hoderystende spørsmål på vår side av bokteksten; hvordan er det mulig at denne fyren fremdeles lever? Et spørsmål vi har stilt i førti år.

Forutsigelig, men morsomt

I så måte er ”Life”, ”Livet” på norsk, en forutsigelig affære – om enn underholdende – i alle fall for fans og beundrere som har fulgt denne fenomenale gitaristen i et varierende antall decennier.

Etterkrigsoppvekst

Heldigvis er det mer. En hel del, faktisk. Keith Richards ble født i 1943 og slet de første skoparene i Dartford i Londons utkant. Fortellingen om oppveksten i den aller første etterkrigstiden er ikke bare interessant som bakgrunn for gærningen og gitarvirtuosen som ble resultatet i dette tilfellet. Den står også på egne bein som nyttig brikke i det puslespillet som, ferdiglagt, kan gi svar på hvor og hva det britiske 60-tallets magi kom fra. Guttekorsopran og speidertroppleder – det er vel det vi kaller nyanser.

Musikken og gitarspillet

En bok om Keith Richards´ liv må nødvendigvis også bli en bok om musikk og kanskje er det her båten virkelig bærer. Vurdert som musikalsk sakprosa så vel som entusiastisk musikkhistorie på individplan er det mange strålende partier i denne boken: Det er en fryd å lese Richards´ utlegninger om hvordan han og bandet, han og Mick Jagger, leter og finner sine egne veier i ethistorisk landskap som de amerikanske forbildene, forløperne og heltene deres, hadde skapt. Keith Richards´ klarer endog, uten at leseren detter av, å fortelle historien om hvordan han fant frem til knepet med åpen fem-strengs stemming av gitaren. Dernest hvordan denne metoden viste vei til det unike klangbildet som preger et godt riff fra Richards´ hånd. (Dette går, svært forenklet, ut på at den sjette strengen – den dype E-en – kuttes ut, mens de andre stemmes slik at de klinger i en durakkord uten at gitaristen rører strengene).

Tydelig stemme med hjelp

Historien er fortalt via den amerikanske journalisten James Fox, en mann som har vært med lenge og som i stor stil makter å stokke Keefs absolutt rølpete og svært effektive fortellerstil slik at det lar seg lese. Og det på en måte som lar deg høre den hese, fest-herpa stemmen og den kaklende selvironiske latteren mens du leser.

Mick Jagger

Historien om Keith Richards hadde ikke vært komplett uten god plass til Mick Jagger, den andre halvdelen av The Glimmer Twins, som de en gang kalte seg. Vi får Keiths mildt sagt usminkede versjon av vennskapet, parløpet og alle konfliktene. Det siste omfatter ikke minst perioden da Mick Jagger ville bli solo-artist og sa til tabloidene at bandet hans var møllesteiner om halsen. Keith Richards får sagt hva han synes om dette sviket (Richards´ ord) og legger ikke fingrene i mellom når konfliktløsningen skal beskrives. Hardt og giftig gikk det for seg, bitre var følelsene, men The Rolling Stones kom på veien igjen.

Det tragiske

Det er lett å glemme at langt over halvparten av denne storyen er dypt tragisk. Et liv som heroinist er ingen fest – heller ikke for en gudebenådet gitarist med ubegrenset tilgang på penger eller for menneskene omkring ham. Da hjelper det kanskje litt at ingen som Keith Richards kan si; get outta here, it´s only rock&roll!