Hopp til innhold

– Forfattere som skriver politisk, gjør det kun for å få Nobelprisen

Israels ambassadør i Norge, Naim Araidi (62), har gitt ut en rekke bøker og diktsamlinger. Han mener forfattere helst bør styre unna politisk innhold i litteraturen.

Israels ambassadør leser i sin egen bok

Foreldrene hans ville at han skulle bli lege eller advokat. Israles ambassadør, Naim Araidi, valgte litteraturen isteden.

Foto: Cathrine Elnan/NRK.no

Den 62 år gamle litteraturprofessoren har hatt fire måneder til å finne seg til rette i ambassadeboligen på Frogner i Oslo. Den norske vinteren har han merket lite til, han har vært for opptatt.

– Jeg tilbringer all min tid i ambassadeboligen, på ambassaden eller i bilen, forteller Araidi til NRK.

Overrasket

Den ferske ambassadøren har gitt ut bøker og diktsamlinger, og ledet et ukentlig barneprogram og nyhetsprogram på den israelske tv-kanalen Kanal 2. Han har skrevet barnebøker, men også bøker om mat – og han er lidenskapelig opptatt av maten som står foran ham på frokostbordet: hummus, olivener og olivenolje.

De små, grønne olivene tok han med fra familiens oliventrær i Israel. De reiste han fra i september, da han flyttet til Oslo for å bli Israels ambassadør i Norge.

– Det var en overraskelse for meg å bli utnevnt til ambassadør. Det hadde jeg ikke ventet. Men jeg var veldig aktiv i den israelske samfunnsdebatten, og jeg har hele tiden vært opptatt av å bringe arabere og jøder nærmere hverandre. Det er det som er målet mitt, forteller Araidi til NRK.

Første drusiske ambassadør

Araidi er drusisk araber, ikke jøde. Han er også den første druser som utnevnes til ambassadør i Israel. Utnevnelsen vakte oppsikt, fordi Araidi tilhører det arabiske mindretallet, som utgjør knapt 20 prosent av den israelske befolkningen.

I mediene ble det spekulert på om Araidi ble plassert i Oslo for å bedre Israels omdømme blant nordmenn.

Etter fire måneder i stillingen, føler ambassadøren seg vel tatt imot.

– Jeg føler at norske politikere, myndigheter og media liker meg. Og det er godt, det gir en god følelse. Det gjør jobben min lettere.

Naim Araidi spiser amt

Egg, brød, krydder, hummus, oliven og olivenolje. Araidi savner de israelske frokostene, men er fornøyd med at varene kan oppdrives i Norge også.

Foto: Cathrine Elnan/NRK.no

Litteratur skal skape samvittighet

Araidi er opptatt av å få frem alle sidene av Israel, ikke bare det som handler om konflikten med Palestina. Han vil at verden skal få bedre kjennskap til Israels forskning, kultur, innovasjon og litteratur.

Men som druser, kulturpersonlighet, forfatter og Israels ambassadør blir politikk og konflikt likevel fort et tema.

Mener han at forfattere kan ha et særskilt ansvar for å skrive om politiske betente tema? Nei.

– Kunst og poesi kan på ingen måte erstatte politikk. Når jeg skriver, så skriver jeg om følelser og det menneskelige. Når du leser mine tekster, føler du noe av det samme som jeg gjorde da jeg skrev det. Vi får noe til felles, sier han, og utdyper.

– Forfattere må være samfunnets samvittighet. De må fortelle hva de føler og hva man skal føle. Sammen skaper vi en felles samvittighet.

Kun for å få Nobelprisen

Når forfattere blir for involvert i det politiske, tenker de kun på å få en Nobelpris.

Naim Araidi
Naim Araidi leser i sin egen bok

Naim Araidis bøker er oversatt til en rekke språk, blant annet japansk og kinesisk.

Foto: Cathrine Elnan/NRK.no

Araidi mistenker at enkelte forfattere kun skriver om politikk for å gjøre seg selv mer interessant for Svenska Akademien.

– Når forfattere blir for involvert i det politiske, tenker de kun på å få en Nobelpris. De tenker ikke på sin rolle som forfatter.

Han peker på utdelingen av Nobelprisen i litteratur til den egyptiske forfatteren Naguib Mahfouz i 1988.

Også på den tiden ble det hevdet at Mahfouz fikk prisen fordi han i motsetning til mange forfattere i den arabiske verden benyttet novellen som uttrykksmiddel. Det var et uvanlig trekk i et land hvor poesien hadde rådet grunnen alene i århundrer - og på den måten blitt lettere tilgjengelig for vestlige lesere.

– Naguib Mahfouz var ikke så godt kjent på dette tidspunktet. Det var Adonis. Likevel fikk Mahfouz prisen fordi han støttet fred mellom Egypt og Israel. Det var ikke på grunn av novellene og romanene sine at han fikk prisen.

Er du sikker på det?

– Ja. Selv om han skriver godt. På den tiden var det ingen som visste hvem han var i Europa, de hadde ikke lest bøkene hans.

– Hvis du som forfatter skifter spor til politikken, betyr det at man begynner å skrive for å få priser og utmerkelser, slår Araidi fast.

Skriver på Facebook

Hver kveld skriver jeg noe. Akkurat som Haiku-dikt, det er veldig kort.

Naim Araidi

Selv har han hatt liten tid til å skrive etter at han kom til Norge. Men knappheten på tid har ført til oppdagelsen av et nytt og tilfredsstillende format for forfatteren.

– Jeg er veldig aktiv på Facebook. Hver kveld skriver jeg noe. Akkurat som Haiku-dikt, det er veldig kort. Jeg skriver hver dag, til tusenvis av venner som jeg har over hele verden. På den måten får jeg umiddelbar respons på det jeg skriver.

– Det er min måte å slappe av på – å være på Facebook, skrive ting og få tilbakemeldinger.

Hør Kulturhusets intervju med Naim Araidi:

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)