– Helt fra jeg var et lite barn har jeg elsket fugler. Jeg skjønner ikke hvor interessen kommer fra, men den har alltid vært der, forteller Helen Macdonald da hun møter NRKs reporter i Oslo.
Norge er først ute med oversettelse av Macdonalds bok. Den har fått gode kritikker i Storbritannia, og har solgt i over 500 000 eksemplarer.
Den fugleinteresserte forfatteren har nettopp fått «H for hauk» oversatt til norsk. I den selvutleverende boken skriver Macdonald om hvordan hun forsvant inn i hønsehaukenes verden etter at faren døde brått i 2007.
Selv hadde forfatteren aldri sett for seg at hun noen gang skulle skaffe seg en hønsehauk.
– Jeg var egentlig ikke interessert i å eie en slik rovfugl. Jeg så på dem som morderiske skapninger, men etter at faren min døde klarte jeg ikke å tenke på noe annet. Fem måneder senere kjørte jeg til Skottland for å kjøpe en.
Helen Macdonald har vært opptatt av fugler så lenge hun kan huske. – Da jeg var liten ba jeg til den egyptiske guden Horus, bare fordi den hadde et falkehode, forteller hun lattermildt.
Foto: Thomas EspevikVille erfare noe vilt
– Andre ville kanskje ha skaffet seg en hund? Hvorfor endte du opp med en hønsehauk?
– Først og fremst må jeg si at jeg er veldig allergisk mot hunder. Men det handlet nok mest om hva jeg ville med dette dyret. Man kjøper ikke en hønsehauk fordi man vil bli elsket, men fordi man vil erfare noe vilt.
– Vil du si at det var en flukt?
– Ja, jeg begravet følelsene mine og var bare med Mabel (hønsehauken. red.anm.). Jeg gråt i søvne, unngikk mennesker og gjemte meg for folk som gikk forbi vinduene mine. Til slutt måtte jeg gå til legen for å få antidepressiva. Deretter gikk det bedre. Jeg fant tilbake til vennene mine og det sosiale livet.
Macdonald forteller at «H for hauk» handler om å miste seg selv inn i en vill dyreverden, og deretter finne veien tilbake fra mørket.
– Jeg tror alle blir litt gale når de mister noen som står nært. Derfor er jeg glad for at boken min har gitt meg mulighet til å reise rundt og snakke med mennesker som har kjent på mange av de samme følelsene som jeg hadde, forteller forfatteren.
Tvang meg til å reflektere over eksistensen
Macdonald beskriver seg selv som en sentimental person, som helst ikke gjør en flue fortred. Likevel tvang Mabel henne til å forholde seg til døden.
– Når hønsehauker fanger noe, begynner de bare å spise. Jeg måtte ofte gripe inn og drepe dyret selv. Det var vanskelig, men det fikk meg til å reflektere over eksistensielle spørsmål.
– Har skrivingen av «H for hauk» også vært en del av din sorgprosess?
Jeg trodde ikke at den var det, men da jeg skrev den siste setningen ble jeg svimmel. Jeg begynte å gråte, og skjønte at dette hadde vært min måte å si farvel til min far og den personen jeg var da jeg fikk Mabel.
