Jubel for gjøken

Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramers bok "Gjøken" er noe helt for seg selv. Den er faktisk vanskelig å definere, den smetter unna de vante kategoriene, akkurat som fuglen den omtaler gjør. Den åpner som en bildebok - humoristisk, med dobbeltsider, der vi på venstre side får fortellinger om hva vanlige fugler gjør, mens vi på høyre får høre om den ene som gjør motsatt, nemlig gjøken.

Det kan lyde sånn:

"Hver vår bygger fuglene reir. Noen flyr rundt og samler kvister og gress. Andre plukker mose eller småstein. Så lager de reir som likner det de selv vokste opp i. ...men én fugl driver på med noe helt annet. Den flyr rundt og spionerer (s. 6 og 7)

eller sånn:

"Nesten alle fugler varmer eggene sine. De ligger helt stille og ruger for at ungen inne i egget skal vokse. ...men én fugl ruger aldri. Eggene sine har hun lagt i andres reir." (s 8 og 9)

Litterær og faglig på samme tid

Etter et knippe slike oppslag, der dét som vanlige fugler gjør står på venstre side, mens det den éne ikke gjør står på høyre, endrer boken karakter. Den går over til å bli en mer klassisk faktabok, som forteller konkrete fakta om gjøken, om ornitologer, og om en spesiell fugleforsker ved NTNU i Trondheim, Bård G. Stokke, og som i følge forfatter Ersland "har hjulpet til med å lage denne boka. Han vet ganske mye om gjøken allerede, men lurer fortsatt på mye." (s 38)

Noe av det han lurer på, er hvorfor gjøken nesten er forsvunnet i enkelte deler av Europa.

Direkte oppfordring

Bakerst i boken ligger det henvisninger til andre bøker om fugler, og en lenke til Ringmerkingssentralen, som har en egen nettside under Stavanger museum. Dette er en oppmuntring til små lesere om at de selv kan bli mer kjent med fuglelivet rundt seg. Leserne blir oppfordret til å skrive ned og melde inn observasjoner. Og deres innspill kan være av stor betydning for forskningen, får de høre.

Les også: Verdifullt fra innsiden

Fuglekunnskap

Hilde Kramer har sans for fugler, det er tydelig. For et par år siden illustrerte hun diktsamlingen "Med kråkenebb og kråkeføter" av Per Olav Kaldestad. Også der viste hun stor ornitologisk detaljkunnskap, selv om hun også åpnet opp for fugler som faktisk ikke fins.

Les også: Fugler med penn og pensel

I boken om gjøken er gjøken livaktig og naturtro gjengitt. Forøvrig kan vi kjenne igjen både linerle og dompap, svane og trost. Ellers er fugler fugler, like gjerne stilistisk utformet, sort mot lys bakgrunn, som nøyaktig gjengitt og gjenkjent. Om gjøken fremstilles som en gjøk, så blir den ikke stereotyp, verken i tekst eller bilder. Hilde Kramer viser den som en lurifaks, en som ser litt morsom ut - men også som en stygg og ondskapsfull fugl. Gjøkens oppførsel får jo fatale konsekvenser for andre fuglers unger, det blir vi fortalt i teksten.

Allerede forsiden viser gjøken som noe mer enn en vittigper. Mot oss lyser et gult og gnistrende rovfugl-øye, et enormt gap åpner seg mot en trett, liten fuglemamma, sort og bedrøvet, som kommer med nok et insekt til den umettelige ungen.

Motsetninger fremhever det karakteristiske

"Gjøken" er en bok som fungerer både som bildebok og som faktabok. Den starter som sagt med motsetninger, der gjøken er den om skiller seg ut. Denne polariseringen minner meg om den fantastiske faktaboken "Motsetningenes filosofi. Store tanker for små hoder" av Oscar Brenfier og Jacques Després, som er oversatt fra fransk av Tom Lotherington og utgitt på Cappelen Damm for et par år siden. Der settes begrepspar som "enhet og mangfold", "fornuft og lyst", "tid og evighet" og "jeg og de andre" opp mot hverandre. Ved å definere noe ut i fra omverdenen, ut i fra sin motsetning, trer det karakteristiske tydeligere frem. Og når dette grepet gjentas, skapes det både en rytme i teksten og en forventning hos leseren som gjør at fortellingen fester seg.

"Gjøken" er blitt en flott bok med mange kvaliteter. Boken er nominert til Brageprisen i klassen for beste barne- og ungdomsbok 2011.