Boken 'Fortellingen om Aung San Suu Kyi' er utgitt på Kagge forlag.
Foto: Kagge forlagHør:
Bokserien "Fortellingen om" er ikke bare en god bokidé, det er også et viktig prosjekt. Men dessverre varierer det kvalitetsmessig fra skandaløst til utmerket.
For lesetrøtt ungdom
Med et format og omslag som kan minne om en skoledagbok, lav pris, portretter av mennesker og institusjoner som har bred interesse, og distribusjon i dagligvarebutikker og på Narvesen, ligger forholdene til rette for å nå ut til lesetrøtt ungdom og andre med lesevansker.
De to siste bøkene i serien kunne ikke vært mer forskjellige. Mens John Arne Riise med god hjelp av journalist og laksefisker Lars Lenth har levert en nær og medrivende "Fortellingen om Liverpool", så har tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik skrevet en bok om fredsprisvinner Ang San Suu Kyi som knapt nok henger sammen både i form og innhold.
Henger ikke sammen
Kjell Magne Bondevik skriver for barn. Dette er ikke blitt noe holdbart materiale, mener NRKs anmelder.
Foto: Bjørn Sigurdsøn / ScanpixKjell Magne Bondevik forteller innledningsvis om da han besøkte Suu Kyi hjemme hos henne i 1997. Dette grepet er selvsagt gjort for å skape identifikasjon hos leseren, men hvem er det leseren skal identifisere seg med?
- Les også:
Allerede på første side skriver Bondevik ”jeg” eller ”meg” ni ganger. Til sammenligning forekommer Aung San Suu Kyi to ganger. På motsatt side kommer så det første av flere bilder, der vi ser Bondevik sammen med Suu Kyi.
Om Suu Kyi eller Bondevik?
Dermed er anslaget satt for en fortelling, der Bondevik framstår som minst like viktig og interessant som bokens egentlige hovedperson. De lille som finnes av drama i boken er knyttet til Bondeviks egne erfaringer av å føle seg utrygg før og etter sitt møte med fredsprisvinneren i hennes hus i Burma.
Enda mer graverende enn den fullstendig uproporsjonale profileringen av bokens forfatter, er språket som knapt nok er lesbart.
Teksten består av en rekke knappe hovedsetninger, der abstrakte begreper som ”demokrati”, ”fred”, ”frihet” og ”forandring” går igjen. Faktaboksene i grå rammer blir brukt til å forklare de samme begrepene i et tilsvarende billedfattig språk.
At livet til Aung San Suu Kia inneholder et virkelig drama framgår blant annet gjennom at hun har valgt et liv i husarrest adskilt fra mann og barn. Dette dramaet går oss hus forbi, fordi Bondevik rett og slett ikke forteller oss noen sammenhengende historie.
Når jeg så får presentert setningen ”Jeg sa jeg var prest, jeg også er” bestemmer jeg meg for å avslutte vurderingen med en oppfordring til forlaget om ikke å trykke nye opplag av en tekst, som mest av alt minner om et førsteutkast i stive permer.
Bondeviks bok er i beste fall slumsete forlagsarbeid. I verste fall er det kynisk salg av kjendisbok til et ressurssvakt publikum som fortjener bedre.
