Etter at riksadvokat Aulies redegjørelse om landssvikoppgjøret ble lagt frem høsten 1950, i form av Stortingsmelding 64, trykket Arbeideravisa i Trondheim en kommentar som sluttet på denne måten:

« (...) at slike beklagelige og opprørende ting hendte er så mye bedrøveligere, fordi vi jøssinger jo ville gå for å være så mye bedre mennesker enn de andre! Det er grunn til å spekulere på det.»

Sitat fra "Oppgjørets tid"

Overgrep

Ingerid Hagen - Ingerid Hagen - Foto: Spartacus forlag /

Ingerid Hagen

Foto: Spartacus forlag

Sitatet ovenfor er i denne sammenhengen hentet fra Ingerid Hagens bok "Oppgjørets time", en bok som med stor kraft reiser en helt grunnleggende diskusjon om grunnlaget for og lovligheten av et rettsoppgjør med svikerne som også inneholdt grove overgrep, fysisk og åndelig tortur og nedverdigende fangebehandling i betydelig omfang.

At overgrep skjedde, er altså ikke nytt i og for seg, men utstrekning og grad hadde de færreste innsikt i før Hagen gikk inn i dette materialet. Så lenge i ettertid er det allikevel viktigere å diskutere de sterke indisiene Hagens forskningsarbeid gir for at myndighetene systematisk undertrykket kritikk. At de samme maktorganene var villige til å sette rettsstatlige prinsipp til side for å hindre at oppgjøret og personer i ledelsen for det ikke skulle tape tillit eller ansikt.

Ikke minst gjelder dette den urgamle bestemmelsen om at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft – og spørsmålet om den landssvikanordningen myndighetene i London ga i desember 1944 nettopp ble et unntak fra dette prinsippet.

Ingerid Hagens arbeid har omfattet så vel kjente og velbrukte kilder, som materiale få eller ingen har sett nærmere på tidligere. Det siste gjelder først og fremst all dokumentasjon som ble samlet i kjølvannet av Marta Steinsviks bok ”Frimodige ytringer”, men også materiale fra injuriesakene mot OH. Langeland, tidligere Milorg-leder i Oslo (frikjent) og Toralv Fanebust (dømt).

Konflikt


Nå er det heller ingen nyhet at den antatt støvete yrkesgruppen historikere kan bli imponerende nådeløs, både i skrift og tale, når de mener kolleger tar feil. Men; det er interessant at Hagens bok og konklusjonene i den kan utløse så sterke reaksjoner som vi blant annet har sett i en debatt som stadig løper i VG, der uenigheten ikke bare dreier seg om landssvikoppgjøret som sådant og Hjemmefrontens rolle i den første etterkrigstiden.

Selve klimaet for fri forskning i de delene av norsk historikermiljø som befatter seg med okkupasjonstiden er kommet under debatt. Hagens bok utfordrer det sterke miljøet omkring Hjemmefrontmuseet. Denne utfordringen virker både nødvendig og forfriskende.

Andre land i Europa har forlengst sett yngre historikere balansere, nyansere og avheroisere deler av krigsmytene. Ingerid Hagens bok er et viktig bidrag til en slik prosess her hjemme, den er til dels rystende lesning og et nyttig lærestykke i bearbeidelsen av nasjonal selvgodhet.