– Jeg har tilbrakt veldig mye tid i naturen selv, under oppveksten. Alle påskeferiene bodde vi i en hytte på fjellet, uten vann og strøm, og med utedo. Når du er liten og det er mørkt ute, så kjenner du jo litt på redselen rundt det å være mørkredd, sier Jaran Dammann.
– Naturen inspirerer til grøss
Forfatteren spiller på de tingene man kjenner igjen, i «Mørkets ansikt». Han ble inspirert til å skrive historien på en tur til Valdres for noen år siden. Det var lite snø, og da han kom kjørende til en øde veistump, stod det plutselig en mann og gravde i jorden – tilsynelatende helt uten noen spesiell grunn.
Dette pussige synet, i kombinasjon med tanken på hvordan det kunne se ut her i fjellheimen i tåke og mørke, pirret fantasien.
– Det er skumlere ute i skogen på veldig mange måter, synes jeg. Det er flere skiftninger i naturen, som det er vanskelig å si hva er for noe. Det er mer skygger og følelser. Du er ikke helt sikker på om du så noe, om det var noe, eller om det ikke var noe, sier Dammann.
- Lesetips:
Ubehagelig på fjellet
Imotsetning til mange av tidens krimforfattere, har Damman lagt historien sin bort fra asfalten i byen, og til idylliske Valdres.
I 'Mørkets ansikt' trenger hovedpersonen Jørgen Haug forandring, og vil bygge hytte. Det blir hans livs drama i fjellheimen.
Foto: Aschehoug– Kontrasten er stor mellom at det er veldig naturskjønt og at det innimellom kan bli tåke, mørkt og ekkelt og uten noen lyder. Disse skiftningene syns jeg er fascinerende, sier han.
Boken handler om Jørgen Haug, som er en helt alminnelig mann fra Oslo. Etter å ha skilt seg fra kona, og hennes nye kjæreste flytter inn i huset deres, drar han ut av Oslo for å sette opp en hytte, og finne rekreasjon i naturen i Valdres.
På fjellet får Jørgen hjelp av to utenlandske arbeidere til å sette opp hytte. Men så skjer det en del uforklarlige ting. Campingvognen han bor i blir ramponert og verktøyet hans blir stjålet. Så forsvinner den ene arbeideren, og han blir senere funnet hengt i skogen. Når den andre arbeideren blir borte, skjønner Jørgen at han kanskje ikke har tatt livet av seg, men at det ligger noe annet bak.
– På fjellet spiller jeg på det psykologiske, på grensen til skrekk innimellom. Jørgen føler at det er noen ute i skogen, og føler at han blir overvåket. Det er ting som skjer, som han ikke skjønner.
Norsk natur kan virke ekstra skummelt for en som er vokst opp i byen, mener forfatteren.
– Jo mindre du er kjent med en setting, desto mer skremmende er den. Når du er oppe på fjellet og det er mørkt ute og bare stearinlys inne, er det på en måte som du ser ting som ikke er der.
Hater klisjèer
Jaran Damman mener at krimbøker flest er for like hverandre, og at spenningen ofte er bygget opp uten mål og mening.
– Det er en fast story man følger, det er en du tror er morderen, og så endrer det seg og viser seg at det er en annen til slutt.
– Jeg har veldig klare oppfatninger av hva som er bra og dårlig i forbindelse med sjangeren. Jeg syns det er mye overdrivelser, så jeg prøvde å skrive litt krim som er litt mer ”nedpå”, eller jordnært.
Jaran Damman prøver å spille på litt andre elementer enn action. I tillegg toner han ned det rent etterforskningtekniske, som er veldig fremtredende i krim generelt.
– Jeg prøver å spille mer på følelser enn det at man skal finne DNA-profiler, og bitemerker som stemmer overens. For min del liker jeg best å lese krim som jeg lever meg inn i. Hvis det er for mye teknisk, mister jeg tråden.
Maner frem skrekken
Jørgen blir redd mens han er på fjellet, der han skal bygge hytte. Ser han syner, eller er det noen er ute? Naturen spiller ham et puss, eller gjør den det?
– Han er en bygutt som ikke er vant til å bo alene der oppe, og tror at det skal gi ham masse overskudd å dra hit. Han er ikke noen actionhelt, som løser alt. Han er mørkredd og usikker oppe i fjellet.
I likhet med forfatteren, har hovedpersonen barndomsminner fra fjellet om hvor fint det har vært å feriere der, men har de siste årene vært lite på slike turer.
– Han er veldig glad i naturen, men har tilbrakt veldig lite tid på fjellet som voksen. Dette gjør at han kjenner veldig på redselen, enn han kanskje hadde gjort dersom han var en som lå i telt i alle ferier.
Jørgen prøver å komme seg ut av problemene, men vikles bare mer og mer inn, og alt blir verre.
– Til slutt er han i en situasjon hvor den eneste muligheten er å tenke annerledes og begynne å være kynisk. Sånn sett pushes han til å endre personlighet.
Krim-påske
Jaran Dammann tenker tilbake på sine egne hytte-påsker i norsk fjellheim, når han skriver.
Foto: Hilde Bruvik / NRK– Da jeg vokste opp, leste min far høyt fra påskekrim. Det var tradisjon med høytlesning fra krim på en øde hytte langt inne på fjellet.
Forfatteren tenker tilbake til barndommen når han skriver.
Påsken er krim-tid, også for Dammann, som har valgt seg ut «Døden ved vann» av Torkil Damhaug.
– Denne har jeg tenkt å lese ferdig i påsken, sier han.
– Jeg liker å lese de som skiller seg litt ut, de som er litt annerledes, hvor du blir overrasket fordi forfatteren har vinklet det helt annerledes enn vanlige krimforfattere.
Favorittene blant norske krimforfattere er Jo Nesbø og Gert Nygårdshaug.
– Bortsett fra den siste, så har jeg også lest alt av Jo Nesbø. Han skriver veldig godt, så du blir veldig dradd inn i det universet.
– Jeg syns det er morsomt å lese gamle bøker, som Stein Rivertons «Jernvognen» Favorittboken min er «Et kyss før døden» av Ira Levin.
Oppfølger på vei
Dessuten er Daran i full gang med oppfølgeren til «Mørkets ansikt».
– Oppfølgeren blir lagt til samme distrikt, samme lensmannskontor, og noen av de samme personene som går igjen. Men Jørgen Haug blir ikke hovedperson i neste. Jeg syns det blir rart at han skal oppleve drap og ulykker igjen.
