Gripende fortelling fra Kenya

Ngugi wa Thiong'o åpner romanen «Hvetekornet» med et sitat fra Paulus' første brev til korinterne 15:

Ikke bare noe, men noen må dø i denne romanen, for at andre skal få liv. Vi er på begynnelsen av 1960-tallet, i de blodige årene da Kenya fikk sin frihet fra kolonimakten England. Mau Mau-bevegelsen har gjennom 1950-tallet kjempet mot styresmaktene med alle midler. Menn som mistenkes for å være en del av bevegelsen, kastes i konsentrasjonsleire, der de bli værende i mange år.

En heltehistorie

En av dem er Mugo, av landsbyen regnet som en helt i ettertid, siden han aldri lot seg tvinge til å innrømme at han hadde avlagt troskapsed til opprørerne. En gang reddet han til og med en gravid kvinne fra piskeslag ved selv å gå mellom kvinnen og voldsutøveren.

Men den smålåtne Mugo er ikke den som skryter av sine bedrifter. Etter at han kom tilbake fra fangenskap har han holdt seg mest for seg selv, han dyrker sin jordlapp med tålmodig arbeid.

Skjebner flettes sammen

Mugo er en av hovedpersonene i romanen. En annen er den vennlige snekkeren Gikonyo, som etter rivalisering med den mer beregnende Karanja, vinner den vakre Mumbi.

Men hva skjer med kjærligheten når mennene går i krigen? Hvordan kan man leve videre etter fravær og fangenskap?

«Hvetekornet» er en roman om heltemot og svik, om tilfeldigheter som gjør naboer til fiender og fiender til venner. På uventet moderne vis - boken er skrevet i 1967 - viser wa Thiong'o frem en histories mange ulike sider, der både kvinner og menn kommer til orde, både medløpere og opprørere.

Under det hele ligger en forankring i Kenyas jord, i overbevisningen om at jorden tilhører de svarte og at enhver må ta ansvar for at rettferdigheten skal seire. Men enhver må også ta ansvar for sine egne handlinger. Også det som skjer i en væpnet konflikt, må få rettslige konsekvenser.

Påvirket av Bibelen

Det er ingen tilfeldighet at Ngugi wa Thiong'o åpner romanen med et bibelsitat. Da jeg møtte ham i Oslo for et par år siden, fortalte han at nest etter fortellingene rundt leirbålet, som han fikk fortalt hver kveld som liten gutt (i søskenflokken på 24!), er det Bibelen som har gjort størst inntrykk på ham som litterær tekst. Den ble han kjent med da han begynte på skolen - og da var språket engelsk.

Engelsk var bokens språk, myndighetenes språk, det var det litterære språket, og det var derfor naturlig for James Ngugi, som han opprinnelig het, å skrive på engelsk. Senere kom beslutningen om å skrive på morsmålet, kikuyu, en beslutning som både førte til fengselsopphold og fysisk mishandling. Han ble ansett som en oppvigler og en potensiell fare, da han på 1970-tallet valgte å sette opp et teaterstykke på morsmålet.

Stykket handlet dessuten om at kvinner selv burde kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, og det var for drøy kost for makthaverne.

Skrøpelighet

«Hvetekornet» er nådeløs, sørgelig og ikke så rent lite deprimerende. For menneskene er så sårbare! Det er så mye som kan gå galt! Teksten er like fullt skrevet frem med smittende energi og med et dirrende forsvar for det menneskelige. Slik sett er det betegnende at romanens siste ord er barn.

Komikk flettes inn, og velberegnede dramatiske høydepunkt: I stedet for det etterhvert så velbrukte billøpet mellom rivaler - som vi har sett i underholdningsfilmer som Flåklypa Grand Prix eller Grease - skriver Thiong'o frem et løp til fots på 5 kilometer (hva passer bedre i Kenya, på 1960-tallet?), der de to kamphanene presser hverandre til det ytterste mens publikum heier, uvitende om at det er kjærligheten, og med den kanskje livet selv, som står på spill.

Kjærlighet i prøvelsenes tid

Ngugi wa Thiong'o diskuterer nettopp forholdet mellom kjærlighet og politikk, som han utlegger som kjærlighet til den ene eller kjærlighet til de mange. Han problematiserer dessuten vår hang til å mytologisere.

For en norsk leser kan det i starten være litt forvirrende med så mange ukjente navn, de ser nesten like ut og det er ikke alltid lett å vite om de representerer menn eller kvinner. At en av motstandsheltene omtales som både Kihika, Kahika og Kihiga, gjør ikke saken bedre.

Romanen er oversatt av Reidulf Molvær, som har valgt en gammelmodig språkform med uttrykk som "Best som det var..." eller "...jeg var bange mang en gang". Dette fører til at boken får et noe alderdommelig preg, rent språklig.

Forøvrig føles romanen forbausende moderne og frisk.

Hvem blir årets nobelvinner?