En mor og hennes 16 år gamle sønn er på tur i Canada. Offisielt reiser de i sporene til kvinnens oldefar, som dro fra kone og seks barn i Norge tidlig på1900-tallet. Han kom aldri tilbake, men levde alene i Canada til han døde 30 år senere. Hvorfor ble han der?
Personlige kriser
Alenemoren Gunhild klamrer seg til sønnen Knut, som er på vei ut i sitt eget liv. Forholdet settes på prøve i Canadas villmark – og skildres i Hilde Kvalvaags nye roman «Lev vel, alle».
Litt mer «off the record» reiser mor og sønn for å finne tilbake til fortroligheten de hadde da gutten var liten. Han har nettopp slått ned bestekameraten sin, er dømt for vold, og har sluttet på skolen. Forholdet mellom mor og sønn er langt fra det beste. Kan en tur i Canadas villmark hjelpe?
Gunhild, som er i 40-årene, har vært alenemor lenge. Hun er rastløs, vil gjerne gjøre rett, men roter seg stadig bort i vanskelige situasjoner. Knut er mutt og hater hele prosjektet. Også Gunhild, skal det vise seg, har sin egen krise å bakse med.
Det som ikke sies
Hilde Kvalvaag har gitt ut en roman for voksne tidligere. I 2010 fikk hun Brageprisen for ungdomsromanen «Fengsla». Også der gikk hun tett på forbudte følelser og innestengte lengsler. For det er noe med det innestengte, det som de ikke kan snakke om, som skaper spenningen i denne fortellingen. Dialogen mellom mor og sønn låser seg hele tiden. Når hun strekker ut en hånd, avviser han den kontant. Når hun blir klengete, trekker han seg tilbake. Når han endelig har funnet roen et sted, er hun rastløs og vil videre.
Gunhild er redd: Hvem er hun om hun mister sønnen? Hvem er hun, om ikke en mor? Dette perspektivet er interessant skildret, det er et blikk vi ikke så ofte ser i den norske samtidslitteraturen, som jo slett ikke sjelden borer i tette familierelasjoner.
Illevarslende
Hverdagslige hendelser får illevarslende betydning. Vi venter nesten at noe forferdelig skal skje. Gunhild stoler ikke på Knut – og dermed blir også leseren urolig for hva han kan være i stand til. Det kan være møtet med en hund, lek med et lite barn, høyvannet som nærmer seg litt for raskt. Trusselen om katastrofen ulmer gjennom romanen og bidrar effektivt til dramaturgien.
Hilde Kvalvaag faller ikke for fristelsen til å forklare alt. Vi får ikke svar på hvorfor oldefaren ble værende i Canada. Vi får heller ikke svar på hvor Gunhilds uoverveide innskytelser kommer fra. På den ene siden handler hun slik vi ser for oss at en mor skal gjøre, med omsorg for sønnen og bekymring for hans livssituasjon. På den andre siden innleder hun tilfeldige forhold til tilfeldige mennesker de møter underveis. Kvalvaag skriver frem et ubehag, for som lesere vil vi jo gjerne ha svar, få servert grunner til at det som skjer, skjer.
Overtydelig
Da er det desto flere forsøk på å forstå Knut. Han oppfører seg mer som en vanlig, utilpasset tenåring, full av kjærlighetssorg, sinne, skyldfølelse. Kanskje blir det for enkelt når forfatteren så tydelig viser at han har lettere for å forholde seg til dyr eller små barn enn voksne, de som ikke krever noe av ham eller stiller ham til ansvar? Og kanskje blir slutten av romanen, med møtet med en trygg og forståelsesfull voksenperson, for opplagt?
«Lev vel, alle» er okke som blitt en suggererende roman om tilhørighet og frigjøring. Kvalvaag skildrer med skarpe nyanser en mors behov for tilkobling mens sønnen glir ut av hennes kontroll og inn i noe som bare er hans. Forfatteren problematiserer begrepet tillit og skriver utfordrende om det å gi slipp. For mor og sønn, på tur i det store ukjente, handler det rett og slett om å ta ansvar for eget liv.
