Hvilke historiske kilder har skapt de forestillingene vi har om fortiden? Er kildene til å stole på? Gjennom en håndfull romaner har Thorvald Steen lett etter det som finnes mellom de offisielle kildeskriftene.
Lik eller mislik
Han har gitt tanker og språk til historiske personer som Richard Løvehjerte, Snorre Sturlason eller Charles Darwin. Det kan man like eller mislike, for hvilke kilder har nå Steen til de faktiske personenes indre?
Han har en dikters tilgang. Steen skriver romaner – og derfor tolererer jeg også at han ikke nødvendigvis er historisk korrekt. Gjennom fantasi og tilknytning til eget liv skaper Thorvald Steen mennesker av folk som tidligere var historiske symboler.
Tekstene gir meg inspirasjon til å tenke friere om fortiden. Fortellingene gir lyst til å lese mer, fra andre kilder, og å lete etter det som ligger skjult i det usagte.
Fra en kvinnes synspunkt
Thorvald Steen: Det usynlige biblioteket. Roman. Oktober forlag 2015
I «Det usynlige biblioteket» forteller Steen om Aleksander den store og hans læremester Aristoteles. Eller; det er Phyllis som forteller, hun er kokk i Aleksanders hær og kongens elskerinne. I alle fall er hun det i Thorvald Steens versjon.
Phyllis er ellers kjent fra flere malerier og statuer fra renessansen, der hun ridende på Aristoteles' rygg (noen ganger påkledd, like ofte naken) blir et symbol på den makten en kvinne kunne ha selv over de største tenkere og filosofer.
Og det er vel noe av Steens forehavende: ved å gi stemme til en kvinne, løfter han garantert frem en usynlig og uhørt kilde til store menns liv og ettermæle.
Verken Aristoteles eller Aleksander levnes mye ære i denne beskrivelsen av Aleksanders siste dager.
Skriver inn seg selv
Phyllis er jeg-fortelleren i romanen. Men det er en jeg-forteller til. I kursiverte småkapitler kommenterer Thorvald Steen Phyllis' beretning – han refererer til tekster han har lest av kjente historikere om hendelsene han nå dikter frem, og ikke minst sammenligner han Aleksanders liv med sitt eget.
Begge er de lesende mennesker, begge har et brennende ønske om å sveve – den ene over verden, som enehersker, den andre over en norsk granskog, med drømmen om det perfekte skihopp. Der Aleksander mot slutten av livet ligger lammet i sengen – av malaria eller forgiftning, hvem vet? – er forfatteren som skriver dette, nå, fanget av en muskelsykdom som gradvis lammer kroppen.
Steens tydelige postulat blir at om det er årtusener mellom disse livene, finnes det likevel bånd av menneskelig erfaring som snor seg gjennom tid og geografi. Blir det for tydelig? Jeg synes ikke det, selv om forfatterens pekefinger så eksplisitt styrer blikket.
Vilje til å forstå
Det ligger en klar humanisme i Thorvald Steens historiske prosjekt. Her er en vilje til å forstå, til å se de mye omskrevne skikkelsene i et uventet lys. Heltene har sine svake sider, skurkene sine sterke.
I vår tid er det lett å latterliggjøre Sigrid Undsets uttalelse om at menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager. Enhver vil vite at det ikke er mulig å snakke om et moderne menneske før moderniteten. Samtalene mellom Aleksander og Phyllis føles svært moderne. Phyllis problematiserer for eksempel gudsbegrepet og spør:
Likevel blir jeg fascinert av tanke-eksperimentet til Thorvald Steen.
Jeg blir interessert i ordene som kunne vært uttalt for over to tusen år siden. Jeg liker leken med papyrus-rullene som kunne vært i Aleksanders hemmelige bibliotek, med titler som Mislykkede straffe- og henrettelsesmetoder, Overdrivelser som grenser mot hvite løgner eller, i disse Eia-utspill-tider: Hva jeg har gjort for å imponere menn. (s. 132).
Derfor hisser jeg meg ikke opp over åpenbare moderne innslag som beskrivelsene av babylonske restauranter der Aleksander og Phyllis bestiller forrett, hovedrett og dessert.
I denne sammenhengen er det fantasiens svev som teller, diktningen om tankene en verdenshersker kunne ha tenkt da og som så overraskende kan kjennes igjen nå.
