«Cæsars Papyrus» er den 36. Asterix-historien, og den andre som er laget av Jean-Yves Ferri og Didier Conrad etter at tegner Albert Uderzo ga seg for noen år siden.
«Cæsars Papyrus» er den 36. Asterix-historien, og den andre som er laget av Jean-Yve Ferri og Didier Conrad etter at tegner Albert Uderzo ga seg for noen år siden.
Historiens første rute starter (sjokkerende nok) ikke med et overblikk over det okkuperte Gallia, før det sedvanlige zoom inn på vår utvalgte landsby og ordene «Hele Gallia? Nei! En liten landsby gjør fremdeles motstand, de strie, ukuelige …».
Men til tross for at Ferri og Conrad åpner motstandsballet annerledes enn mesterne Uderzo og Goscinny, er denne historien skrevet rett inn i åren av stolt Asterix-blod. Plott, tema og tegnestil – alt er som i de gode, gamle Asterix-dager.
Hovmod og dets fallgruver
Historien starter med Cæsar, som vil gi ut sine memoarer om triumfen over gallerne. Hans redaktør Aschemanus (knis) overtaler ham til å utelate kapitelet om den lille landsbyen han aldri la under seg. Gjennom historien blir landsbyen til Asterix, den tapre lille helten, hans store, råsterke venn Obelix og den vise druiden og styrkedråpeskaper Miraculix gjerne bare kalt for De Uovervinnelige.
Det utelatte kapittelet fra Cæsars bok havner selvsagt på avveie – i hendene på en oppvigler/reporter som ligner VELDIG på Julian Assange. Og dermed er reisen og jakten i gang.
Tegneserie-anmelder, Siri Narverud Moen, har flere gode grunner til å kaste seg over «Det vanskelige andrealbumet» til Jean-Yves Ferri og Didier Conrad.
Foto: Thomas EspevikOpptur med arvtakerne
Ferri og Conrad har tatt over en stolt tradisjon, som kanskje ikke var så stolt allikevel de siste årene før de tok over: selv har jeg ikke ofret det så mye krefter, albumene som originaltegner Uderzo valgte å pushe etter makker Goscinnys død. Men mange har vært misfornøyde med manusenes kvalitet fram til han valgte å gi seg.
Med mindre du er blant de absolutte purister som mener Asterix kun er Asterix med de to originalskaperne bak, er Ferri/Conrads historier lyspunkter. Jeg mistenker arvtakerne for å ha studert flere av fortellerformlene til Goscinny.
I forrige album la de ut på en frydefull oppdagerferd i «Asterix og pikterne», som var original i seg selv, men også minnet om klassiske historier som den i «Asterix og vikingene».
I årets historie har de lett fram et mønster som spinner velkjent rundt Cæsars «flekk» på kartet: Cæsar mister kontrollen mens han skal paradere sin fullkomne makt og, nettopp, kontroll.
Når det til syvende og sist går gallernes vei, det gjør det jo alltid, viser Cæsar seg mot slutten som en som ikke henger seg opp i detaljer, men skjeller heller ut egne offiserer for idiotisk utført tjeneste.
«Cæsars papyrus» er ikke like eventyrlig god som historien om pikterne. Men jeg sier «ja takk» til flere Asterix-album av denne sorten, for de nye forvalterne holder høyt nivå.
Spenstig – og tro mot den kjente Asterix
Store pluss i margene denne gang setter jeg for at de holder Uderzo/Goscinnys karikaturtradisjon i hevd, og dessuten lar detaljer, bittesmå historier-i-historien, fjollete sidefortellinger, noen ganger fortalt kun i hjørnet av ei rute, leve som i de beste Asterix-historiene. Du vet, de mislykkede sjørøverne. Betydningen av et horoskop. En stum skriverslave som heter Bigdata.
Asterix er fortsatt serien for innfall som var det hele trillet ut av ermene til franske 68-ere, som samtidig har sans for å knytte de rette trådene sammen igjen.
Gøy er det også med en mer synlig og aktiv Miraculix. Druiden blir selve bjelken for historiens store motsetning mellom gallernes eventyr og muntlige overleveringer versus romernes orden og hype rundt det skrevne ord.
Faktisk strekker Miraculix seg som en grein ut i vår egen verden, ned igjennom generasjoner og over i et tegnet P.S. som ender i et respektfullt og morsomt møte med Uderzo og Goscinny. Meta! Og veldig hyggelig.
- Hør:
Siri Narverud Moen om «Cæsars Papyrus» i Kulturhuset.
