Helt i begynnelsen av «Svømme med haier» gir Joris Luyendijk leseren et metaforisk bilde av den internasjonale finanssektoren – som hentet ut av et mareritt:
Du sitter i et fly og oppdager at det brenner i den ene motoren. Du forsøker å si fra, flyvertinnen beroliger og sier at alt er i orden nå. Du tror henne nesten, huner jo så rolig, men det brenner like forbannet der ute. Du strever deg løs og frem til cockpiten for å si fra. Men der er det tomt, det sitter ingen der.
Uholdbart fenomen
Luyendijk kommer tilbake til det førerløse flyet helt mot slutten av boken – i en oppsummering av hva som eventuelt skulle til for å få kontroll, være sikker på at krakket i 2008 og den etterfølgende finanskrisen ikke kan gjenta seg.
Han spør om globalisering egentlig er forenlig med nasjonalt demokrati. Hvordan kan man få kontroll over den globale finanssektoren uten en tilsvarende global myndighet?
Finansblogg fra City
Mellom de to møtene med det førerløse flyet ligger 200 sider og oppsummeringen av et besnærende stykke journalistisk arbeid som Luyendijk gjennomførte for den venstreliberale britiske storavisen The Guardian.
Prosjektet gikk over to år, fra sommeren 2011 til høsten 2013 og hadde form av en blogg der Luyendijk presenterte intervjuer med 200 mennesker på ulike nivåer i finansnæringens versjon av Moder jord: City of London.
Foranledningen til avisens oppdrag var rimeligvis den dype krisen i økonomien etter smellen i 2008, der den amerikanske storbanken Lehman Brothers´ fall var en viktig ingrediens.
Nær døden
Et sentralt budskap i Luyendijks bok er inntrykket av at «svært få utenforstående har fått med seg at verden slik de kjente den, var utsatt for en nær døden-opplevelse i 2008».
Lederen for Europarådet ventet til 2014 med å erklære at vi var «bare noen millimetere fra en total implosjon». Luyendijks tekst gir tydelig uttrykk for at arbeidet har gjort ham skremt, men også sint.
Reaksjonene hans ble styrket da han fikk bekreftet fortellingene fra finansfolk som så og forsto hva som foregikk de viktige timene og i dagene etterpå. Hva mange av dem gjorde: de hamstret mat, tok ut kontanter, kjøpte gull, forberedte evakuering av barna, skaffet våpen.
Vi kan like godt ta konklusjonen hans med én gang: Det kan skje igjen. Verden og næringen har kanskje lært litt, men på langt nær nok.
Ikke overraskende
Etter skandalene omkring de såkalte Panama Papers, er en slik konklusjon ikke så overraskende som den kanskje burde være. Vi er forberedt på mye når det kommer til internasjonal bank- og finansnæring.
Like fullt; selv for en uinnvidd nyhetskonsument som undertegnede, er ikke bekreftelsen på at mye skummelt og vanvittig stadig skjer, den viktigste grunnen til å lese Luyendijk.
Ei heller at lønningene er astronomiske utover enhver proporsjon og at «perverse incentiver» er et stående begrep.
Det som virkelig tilbyr leseren innsikt, er møtene med mennesker som jobber i disse institusjonene, folk som under sterk tvil lar seg intervjue og bare mot absolutte garantier om anonymitet. Alternativet er sparken. «Stillingsvern» er ikke et ord som brukes i City. Taushetsplikten er absolutt. Varslere tolereres ikke.
Grådighet?
Gjennomgangen av finansinstitusjonenes hierarkier er grundig. Forskjellene i rollefordeling mellom front, middle og back office redegjøres for på måter som leseren blir klokere av.
Vi møter harde, sjansespillglade tradere, roligere kontrollører og totale kynikere, så vel som personer med kvaler overfor den jobben de får så godt betalt for å utføre.
Bokens presisering av at det på mange nivåer arbeider helt alminnelige mennesker – om enn høyt gasjerte – er viktig å få med seg. Og forestillingen om at City utelukkende er drevet av griskhet, er nesten umulig å bli kvitt, skriver Luyendijk – etter hans mening er den også en farlig avsporing:
Same procedure
Virkelig kritisk er i følge Luyendijk den mangelen på effektive og tilstrekkelige tiltak boken hans beskriver. Det vil si krav til styrket egenkapital, tiltak som forhindrer at banker og institusjoner kan ha flere motstridende roller overfor én og samme kunde.
Det faktum at de tre store kredittvurderingsselskapene i realiteten danner et kartell og slik blir nær uangripelige, er et vedvarende problem. Likeledes er det problematisk at de fire største, nærmest enerådende revisjonsselskapene jobber på samme måte og slik forhindrer at nye arbeidsmetoder tas i bruk.
Hvordan skulle det gå med Michelin-guidens troverdighet, skriver Luyendijk, hvis besøkene fra kontrollørene ikke lenger var uannonserte, men i stedet er betalt av kokken?
Eller om den samme restauranten fikk mattilsynet inn for å kontrollere hygienen, samtidig som tilsynet tok godt betalt for å være restaurantens rådgiver?
Sannhet og avsløring
Jeg er ikke i stand til å vurdere i hvilken grad Joris Luyendijk har avdekket «sannhet» utover det verden allerede visste. Selv sier han at de viktigste faktaene om finansverdenen på ingen måte er nyheter. «Problemet stikker dypere enn som så, og ligger i at næringen er immun mot avsløring».
Det jeg kan stå inne for, er at jeg nå skjønner vesentlig mer av hva som foregår, at finans er noe som angår meg og mine medmennesker i høy grad og at faren for dramatisk og plutselig gjentagelse av farlige sammenbrudd er til stede.
Journalistisk driv
Luyendijks bok er velskrevet, jounalistisk og drivende i tilnærmingen. Innesjargongen er totalt til stede – på engelsk – og det er helt fint etter litt tilvenning.
Kari Engens oversettelse fra nederlandsk kler stoffet godt. Bare et par steder er det grunn til å stusse over valgene (og da fra engelsk).
Vi får håpe at Luyendijk har rett når han antyder at det kanskje er mulig å omorganisere dette fenomenet vi kaller finans: Long term greedy, grådighet over tid, høres ikke direkte vakkert ut det heller, men i motsetning til den gjeldende kortsiktigheten kan den kanskje bidra til å etablere et bankvesen der de ansatte tjener penger sammen med banken og kundene – ikke på bekostning av dem.
