Det kan være frustrerende å lese bøkene til den franske forfatteren Patrick Modiano. Vi som gjerne vil ha svar på hva, hvordan og hvorfor får ikke engang svar på spørsmålet hvem?
Hovedpersonene er konstant på leting etter en fortid som er borte, de løftes selv frem uten forhistorie, det er jo den de leter etter. Dermed må vi som lesere bare henge med, vi blir pukka nødt til å være like forvirrede og urolige som romanskikkelsene selv.
Adressebok
Patrick Modianos roman «Så du ikke går deg bort» utgis på Cappelen Damm 2015. Oversatt av Tom Lotherington.
I «Så du ikke går deg bort» blir den eldre forfatteren Jean Daragane oppringt av en ukjent mann. Denne mannen har funnet adresseboken hans, forteller han, og lurer på om de kan møtes så han får overlevert den personlig. Det viser seg at denne ukjente har bladd i adresseboken, fattet interesse for et navn og ønsker kunnskap om vedkommende i forbindelse med en kriminalsak.
Jean blir kastet tilbake til sin egen dunkle fortid. Nok et navn dukker opp, Annie Astrand, en kvinne som har hatt en stor betydning i Jeans liv. Men hva slags forhold hadde de? Hvor ble hun av? Og hva har hun med kriminalsaken å gjøre?
Romanen beveger seg heretter på tre tidsplan. Det ene er nåtidsplanet, der Jean føler en voksende uro for at mannen med adresseboken er en slags pengeutpresser. Det andre planet er en udefinert periode i barndommen, da Annie var en del av hans liv. Det tredje er da han som helt ung mann har debutert som forfatter og leter etter steder, stemmer og ansikter fra den barndommen som ikke er så fjern i tid, men som han likevel i stor grad har fortrengt.
På evig leting
Tittelen på Marcel Prousts livsverk «På sporet av den tapte tid» kan stå som en overskrift også for Modianos forfatterskap. Alle Modianos hovedpersoner leter etter noe som er gått tapt. De fleste av dem lever i et sosialt vakuum, uten nær familie, men søker - etter å ha blitt konfrontert med gamle minner ved et uforutsett møte eller andre tilfeldigheter - etter sin egen tilhørighet:
Litteratur som virker
Jeg har nevnt Proust som en litterær referanse til Modianos bøker. Det skal dog sies at Modiano er langt mer ensporet enn den altomfattende Proust, som fylte minnearbeidet med kunst, musikk, arkitektur, naturskildringer, beskrivelser av måltider og sosietetsliv. Der Proust har sin madeleine-kake, har Modiano gateadresser, telefonnumre og fotografier.
Jeg ser også et slektskap med den tyske forfatteren W.G. Sebald (1944 - 2001), som gjennom flere romaner utforsket minner og hukommelse. Også hos ham gir brokker og bruddstykker i langt sterkere grad enn linjer og kronologi tilgang til hovedpersonenes følelsesliv.
«Så du ikke går deg bort» skildrer et barns redsel for å bli forlatt. Det er en bok som trenger tid, sine knappe hundre sider til tross. Teksten suger meg inn i en atmosfære av svimmelhet, på en nærmest suggererende måte får den fart på mitt eget minnearbeid.
Modianos bøker er ufullendte, udefinerbare. Men dette er litteratur som virker.
Tom Lotherington har oversatt romanen til norsk. Oversettelsen viser en dyp forståelse for nobelprisvinnerens litterære prosjekt.
