Gatesmarte, sterke jenter fra Napoli

Jeg har, helt siden jeg forsøkte å lese digre russiske romaner som guttunge, hatt en inngrodd fordom mot personoversikter ved bøkers begynnelse. Av typen; «disse er med». Det er som å bli fortalt på forhånd at dette blir kronglete.

Elena Ferrantes «Mi briljante venninne» har en slik oversikt i starten. Den er ikke et signal om ugjennomtrengelige familiekonstellasjoner. Riktignok hender det mye i starten av denne boka; leseren må være til stede, men kronglete er det aldri.

Napoli-kvartetten

«Mi briljante venninne» utgjør starten på en lang romanfortelling, fordelt på fire bøker, strukket ut over seks ti-år og to kvinners liv fra de er seks år gamle til de er 66 i 2010. De to er vår forteller Elena Greco, gjerne kalt Lenú og Raffaela Cerullo, blant venner Lina. Bare Elena kaller henne Lila. Elena og Lila, altså.

Og en oppvekst i en temmelig trøstesløs fattig-bydel i etterkrigstidas Napoli. Napoli, som nesten er å lese som bokas tredje hovedperson, like foranderlig som et menneskeliv ettersom etterkrigstida gir rom for skiftende, men nye tider.

Rivaliseringen som fenomen

Mest av alt er dette beretningen om vennskapet mellom to jenter, etterhvert kvinner, så nært og intenst at selv hjerter av stein må fatte interesse for den kjærligheten Ferrante skriver fram for leseren.

Jada; man er overbevist om det, etter «Mi briljante venninne», at vennskapet er en versjon av kjærligheten. Samtidig gir den tette framstillingen av jentenes vennskap rom for å undersøke rivaliseringen som fenomen og drivkraft; misunnelsen, sjalusien og motet til å stå opp for en annen.

Lyst og lidenskap

Fortellingen er spekket med følelse, lyst og lidenskap, formidlet gjennom et språk som er konkret, jordnært og fritt for pynt; en av romanens sterkeste sider og fint formidlet gjennom Kristin Sørsdals oversettelse til nynorsk.

At romanen også må oppfattes som en hilsen til og hyllest av kunnskapen og den klassiske dannelsen, skal vi ikke glemme. Det er ingen tilfeldighet at bokas Elena bærer etternavnet Greco, og såvel latin som gresk blir språk de to jentene føyer til sine ferdigheter.

Briljant venninne

Vi har med to svært intelligente jenter å gjøre, der Lila er den aller skarpeste kniven i skuffen; nær genial, i stand til å tilegne seg den mest kompliserte kunnskap på egen hånd – for eksempel gresk.

Elena er også smart, villig til å arbeide, men det er Lila og den uuttalte rivaliseringen som driver Elena framover langs den eneste veien som kan lede ut av bydelen, fattigdommen og den patriarkalske elendigheten. Nemlig; utdannelsen, kunnskapen. Lila får ikke den sjansen, men hun henger med – om enn i det skjulte.

Jentene får juling

Elena sier et sted i boka at hun ikke kjenner noen nostalgi med hensyn til barndommen – den var full av vold. Og volden er konstant til stede, som uttrykk for frustrasjon, desperasjon, utøvelse av kontroll og makt.

Jentene får juling – hjemme og på skolen, men de framstår aldri som ofre for annet enn den konkrete handlingen der og da. De blir sterke, gatesmarte og svært kompetente i kunsten å omgå de hindrene som ligger i deres vei.

Mennenes verden

Riktignok er det samfunnet de to jentene vokser opp i mennenes. Kulturen er mannens. Hvilket ikke forhindrer at mennene kan fremstå som de ynkelige. Som Lilas ektemann Stefano, når han vel har banket sin unge kone til det han mener er underkastelse: Lila står igjen, like ubøyd og stolt.

En amerikansk kritiker skrev at å beskrive Elena Ferrantes Napoli-kvartett som feministisk litteratur er presist, men det kan samtidig bidra til å gjøre den mindre enn den fortjener. Underforstått: Denne kvinnelitteraturen unndrar seg båser og kategorier. Den er framfor alt bevegende, sterk og menneskelig uten kompromiss - fra en stor forteller.

Medieoppstandelsen

På den bakgrunnen kan det synes underlig at spørsmålet om Elena Ferrantes egentlige identitet har fått så stor plass når mediene har tatt for seg Napoli-kvartetten og de tre foregående romanene.

Det spekuleres opp og ned spaltemetre – til og med om hun kan være mann, en temmelig ubegripelig idé. Et paradoks er det uansett, at forfatterens ønske om å styre unna medienes oppmerksomhet fører til det motsatte resultatet og at oppmerksomheten omkring bøkenes innhold til dels må vike.

Rosa?

Det er også paradoksalt at såvel de italienske som de første engelskspråklige utgavene, gjennom omslag og estetikk, markedsføres som om de var rosafargede dameromaner - noe som er svært langt fra virkeligheten. Den norske utgaven har heldigvis fått et utstyr som ligger teksten litt mer nær, men det er stadig mye å gå på.

Det vil være en ulykke om potensielle lesere velger Elena Ferrante vekk på grunn av et ikke-eksisterende rosaskjær.

• Les også: Anmeldelsen av «Stål» av Silvia Avallone