«Menn uten kvinner», ja. Jeg skal fortelle deg hva Murakami mener med den tittelen. Jeg skal også fortelle deg om hva jeg mener om denne boken.
Men først tenkte jeg at det kunne være interessant å snakke om hva jeg mener er karakteristisk for alle fortellingene til Murakami, for i denne nye boken finnes det elementer som til dels har vært der siden han debuterte med romanen «Hør vinden synge» i 1978.
Jazz på platespilleren
Stikkordene er: Identitet eller mangel på sådan. Fortrolige samtaler med et menneske du knapt kjenner, gjerne på bar eller i bilen. Franz Kafka. Sex. Månemetaforer. Og Jazz.
Jeg spiller jazz når jeg skriver denne anmeldelsen, nærmere bestemt «Joshua Fit the Battle of Jericho» i en innspilling med Coleman Hawkins. Hvorfor akkurat denne? Jo, fordi det er den som snurrer på platespilleren i den nest siste fortellingen i denne boken, som har tittelen «Kinos bar». La oss se litt nærmere på den.
Kino har overrasket sin kone i sengen med en elsker, og har startet en bar. I de første ukene er den eneste gjesten en hunnkatt med lang, flott hale, som legger seg på et innebygget skap i hjørnet.
Kino er en hyggelig mann, som er i stand til å skape en god atmosfære nesten hvor det skulle være. Men han mangler kjerne, og snart så skjønner vi at det på en måte ikke var han som ble bedratt. Kanskje var det hun som hadde grunn til å føle seg snytt av et menneske som virker som om han ikke klarer å være tilstede i tilværelsen?
Lange korte fortellinger
Kinos bar er et godt sted å være. Det er også disse fortellingene. De er et hvilested, der stemningen i det litterære rommet nesten er like viktig som det som blir sagt. Det Murakami-typiske ved tekstene fremstår denne gang som en styrke, ikke som en svakhet.
«Menn uten kvinner» er tittelen på den siste av de sju fortellingene i denne boken. Det er strengt tatt ikke noveller dette, forlaget kaller det festlig nok for «long short stories».
Forfatterens pågående interesse for Franz Kafka realiseres denne gangen i «Da Samsa ble forelsket». I fortellingen «Forvandlingen» av Kafka blir Samsa som kjent forvandlet til en bille. Hos Murakami blir en ung mann forvandlet til Georg Samsa – altså til et annet menneske i en annen tid i en annen by på en annen del av kloden.
Kroppen og intellektet
Hvordan ta denne kroppen og dette intellektet i bruk på en måte som gjør at du får betydning hos et annet menneske? La oss si at det er det som er grunntematikken denne gang – i fortellinger som alle gir mening på sin måte.
Mannen på identitetsjakt er som sagt en grunnfigur hos Murakami. Det er ikke noe nytt at han blir sett i relasjon til kvinner. Men når denne tematikken blir gjort til hovedtema slik som her, så får Murakami lagt til nyanser i sitt etablerte univers.
Japaner med Odda-dialekt
Er det noe mer å si da? Jo, kanskje en ting. Murakami har fått en ny oversetter. Han heter Yngve Johan Larsen, og gjør så langt jeg kan se en strålende jobb. Det eneste jeg er veldig uenig i, er at han velger å la en av personene snakke Oddadialekt, fordi vedkommende snakker en japansk dialekt i Murakamis fortelling.
Det synes jeg er å undervurdere min forestillingsevne. At mannen snakker dialekt fremgår av sammenhengen, det er ikke nødvendig å ta oss med omveien rundt Odda av den grunn!
Men det får vi krangle om en annen gang. La oss heller avslutningsvis se hvordan Murakami og oversetteren velger en omvei rundt månen for å beskrive hvor vanskelig det er å skrive om menn uten kvinner:
