Geir Olav Jørgensen ser ved første øyekast ut til å sparke inn åpne dører med sin lille fortelling om Erik som stikker rasende og sjalu fra kone og to barn på vill ferd ut i natten.
Berlin har gitt opphav til mange romaner i denne kategorien. Det mannlige, innestengte raseriet som Jørgensens hovedperson er så full av, føyer seg inn i rekken av skandinaviske misantrop-romaner skrevet av forfattere som Matias Faldbakken og Lars Ove Seljestad.
Selvrealiseringsturene
Vi lever i folkevandringenes tidsalder, og i de første femten årene av dette årtusenet har vi sett en strøm av nordmenn på selvrealiseringstur i Berlin.
Disse reisene med billigfly til den tyske hovedstaden begynner å nå manifestere seg i litteraturen.
Dag Solstad startet det hele med den selvbiografiske romanen . Deretter fulgte – blant andre – Ingvar Ambjørnsen med «En natt på jorden», og Kjartan Fløgstad med , romaner som helt eller delvis utspiller seg i Berlin.
Frustrert på luftebalkongen
NYE PERSPEKTIVER: Berlin er i stadig forandring, og mannsrollen i stadig utvikling.
Den moderne mannen makter ikke familielivet og står på luftebalkongen i byleiligheten, røyker frustert og lengter ut i (by)jungelen. Slik var det hos Seljestad, og slik er det jammen også hos Jørgensen.
Men byen er i stadig forandring. Berlin er i stadig forandring, og mannsrollen i stadig utvikling, noe som i sin tur åpner for nye perspektiver på gamle problemstillinger.
Geir Olav Jørgensen hamrer inn sin hovedpersons bevissthetsstrøm i korte, effektive setninger. Noen av disse setningene er riktig gode, som når Erik ( i episk bakrus) ser på sønnen sin og konstaterer at Tenk om eg var til stades i livet hans på den måten han er det sjølv.
Knapt nok et eneste komma
Her finnes knapt nok et eneste komma. Et unntak er følgende lange setning, hvor Erik er på vei ned i kjelleren for å hente noe ved og forteller at
Dette at Erik tenker på sarkastisk vis avslører at det finnes en glipe mellom forteller og hovedperson i denne romanen. Ut av den glipen pipler det svart humor.
Hele romanen er på drøye hundre sider, og handlingen strekker seg ikke over stort mer enn et døgn. Allikevel, vi rekker både å være vitne til svart sjalusi og en hovedperson på noe som minner om en syretripp. Alt dette i et Berlin som er veldig her og nå. Den vakre, jødiske Tamara, kvinnen i Eriks liv, fyker rundt på rulleskøyter på nedlagte Tempelhof flyplass.
Mørke og lys
Litt småruskete er teksten iblant. Hvorfor forfatteren velger å putte to prikker over u`en i t-banestasjonen Ostkreuz, og å putte en h inn Kudamm, det vet jeg ikke. Jeg velger å forstå dette som et tegn på at forlagenes korrekturprogrammer ikke er veldig bevandret i bygeografien i Berlin.
Romanens sluttpoeng er enkelt, kanskje i enkleste laget. Alt vi har er øyeblikket. Noen vil hevde at vi i høyeste grad også har en fortid og en fremtid.
Det Geir Olav Jørgensen tilbyr er et glimt inn i Berlin, slik byen fremstår nå, og inn i en mannsrolle som også føles temmelig samtidig. Det er både mørke og lys i det glimtet.
