Sterke dikt om mennesker som faller

Det er en ydmyk tittel Kjersti Bronken Senderud har valgt seg til sin åttende diktsamling. Den sier noe om at mennesket er skjøre vesener, som i grunnen er henvist til å falle og lytte. Men kanskje streber vi litt for mye, slik at vi trenger å øve oss nettopp i dette.

I Jørgen Leths kortfilm «Det perfekte mennesket» er den vakreste scenen den som viser hvordan det perfekte mennesket faller – synker sakte ned på gulvet. Og riktig rørende er Lars von Triers remake av den scenen, der han utfordrer Jørgen Leth til å selv falle foran kameraet. Scenen viser hvor vanskelig det er å gi slipp og overgi seg til tyngdekraften.

Alle ting faller

Hos Bronken Senderud blir fallet en eksistensiell grunnsituasjon, og flere av diktene beskriver bevegelsen inn i fallet, det å stå på kanten og gi slipp. Som her:

Men diktene viser også at det finnes en åpning i fallet, og en hengivelse, der den menneskelige viljen må vike.

Noe av det fine i denne diktsamlingen er hvordan Bronken Senderud balanserer fallet mot noe som bærer og holder. Man kan for eksempel lene seg mot vinden, eller mot en utstrakt dag.

Jeg tenkte på Rainer Maria Rilkes høstdikt da jeg leste disse diktene. Rilke beskriver hvordan bladene faller og hvordan kloden faller og hvordan alle ting faller, men at det samtidig er én som tar imot. En slik gudelik skikkelse finnes riktignok ikke hos Bronken Senderud, men flere av diktene vitner om en lignende tillit.

Landskapet forsvinner

Samtidig er jo fallet diktert av tyngdeloven, og det er slående i hvilken grad naturkreftene får virke i denne diktsamlingen. Regnet, snøen, trær og blader faller, og mennesket inngår i et spill av kosmiske krefter. Det er som om atmosfæren er i ferd med å gjennomtrenge alt det menneskelige og invaderer selv kroppens grenser.

Flere av diktene gir inntrykk av at det er en prekær situasjon som utspiller seg – et fall av større dimensjoner. Noen mennesker – et «vi» – legger ut i båt på et ukjent hav, eller de klatrer opp på et fjell med et lånt telt.

Det kan gi assosiasjoner til en naturkatastrofe, med vår tids klimakrise som en mulig horisont for lesningen.

Særlig mot slutten av diktsamlingen finnes en rekke verselinjer som peker i en slik retning. Der leser vi at «hele landet er i beredskap», «en betennelse oppstår» «vi visste ikke hvor hurtig et landskap kan forsvinne» og «hva skal vi gjøre med regnet / som ikke vil slutte å falle».

Andre dikt gir imidlertid mer universelle skildringer av det prekære i menneskenes eksistens, med motiver som kan sende tankene til bibelen: en båt, et fjell, en hage. Bronken Senderuds dikt er tidvis urovekkende, men mange av dem formidler også en slags aksept.

Midlertidig hjem

Det er mange sterke partier i denne diktsamlingen, men det finnes også dikt som er litt for abstrakte og springende. Det fineste enkeltdiktet er uten tvil det som forsøker å beskrive et hjem. Gjennom små forskyvninger beveger diktet seg fra «fuglene som helt selvfølgelig bygger rede» til en refleksjon over eget liv og «hvor midlertidig alt er»:

Med alt mener jeg f.eks det jeg har tenkt på

som et hjem det jeg har tenkt på som et liv

havregrøt med bøtter og mandelmelk til frokost

blomster på et gammelt trebord vinduer å se ut av

vind å stå i med hjem mener jeg

et skrin med steiner og fjær og lyset som faller

mellom trærne på nordsiden av huset med hjem

mener jeg å finne meg selv

som en annen enn den jeg trodde jeg var

med hjem mener jeg å finne igjen

noe jeg trodde var meg et bilde tatt av deg

i litt for skarpt lys med lys mener jeg alt

som kan falle mellom hender

Det er så mange fine glidninger i dette diktet. Det beveger seg fra det konkrete til det uhåndgripelige, fra hjem til hjemløshet. Det tar oss med i et nesten umerkelig fall, som likevel ikke er farlig, for vi kjenner det igjen og vet at det er sånn.

Som doble mellomrom

Der tradisjonelle dikt vugger oss i trygge verseformer, lar Bronken Senderud oss falle ved å legge inn brudd, pauser og forskyvninger på uvante steder. Det er ingen tegnsetting som regulerer språket, kun mellomrommene mellom ordene, og jevnlig settes doble mellomrom, som for å la tanken åpne seg eller falle, eller bykse over til neste segment.

En slik skrivemåte kan lett virke maniert dersom den ikke tøyles og dersom ordene ikke bærer, men den fungerer stort sett godt her. Riktignok må det sies at noen dikt sprer seg i for stor grad, slik at de ikke fester seg, men diktsamlingen fortjener å leses i sin helhet, det er da den best kommer til sin rett. Og den må leses sakte.

Bronkens Senderud har en egen evne til å la erfaringer og innsikter vokse langsomt frem i diktene. Med «Fall- og lytteøvelser» har hun skrevet en av sine sterkeste diktsamlinger.