Hva skal vi med dette Europa? Hva vi nå mener med begrepet – utover en noenlunde greit avgrenset verdensdel: den europeiske unionen, eurosamarbeidet eller en samling nasjonalstater som helst vil hjem til seg selv og stenge døra? Spørsmålet blir godt – og nokså grelt – etter hvert som man leser seg gjennom Simen Ekerns bok «Europeere».
Magnum-fotografens «Europeans» er ei bok det er vel verdt å kjenne, også i dag.
Tittelen er lånt fra Henri Cartier Bressons berømte fotobok fra 1955, der den store fotografen hadde reist rundt i fem år etter andre verdenskrig og fotografert nettopp europeere.
Europaoptimismen som forsvant
Journalisten Simen Ekern har hatt et europeisk fokus siden han dro til Brussel seint på 90-tallet for å studere og ta del i det da så euro-optimistiske Erasmus-programmet, det som skulle skape en ny generasjon av grenseløse, unge europeere.
De reisene han tar leserne med på i denne boka, har skjedd i et Europa der stemningen har snudd: En truende eurokrise, der spørsmålet har vært hvilket land som møter fallitten først – blir det Hellas, Spania, Portugal eller enda verre; EUs tredje største økonomi, Italia? En stadig voksende skepsis i mange land til så vel ideen om et samordnet, for ikke å si føderalt Europa, som til Tyskland som ledende motorkraft, og til svekkelsen av de gamle nasjonalstatene.
Populisme
Forfatterens har møtt europeerne han skriver om og har store mengder kunnskap om verdensdelen.
Parallelt viser Ekern oss framveksten av et stort antall populistiske bevegelser i sterk opposisjon til de etablerte politiske systemene og partiene. Alt har utviklet seg i en grad og i en hastighet man knapt kunne forestille seg for 10-15 år siden. Det er dette Simen Ekern skriver om.
Og; han gjør det med stor innsikt, enda større mengder kunnskap. Koblet med observasjonsevne og øye for detaljer.
Dyster lesning
Det er ingen lystelig beretning han gir leseren, heller ganske skummel, selv om den også er riktig morsom i blant. Sterke populistiske, ofte direkte reaksjonære politikere og bevegelser som skal «rydde opp» er sjelden hyggelige.
Ekerns styrke er at han har møtt dem, lederne og noen tilhengere, og lar dem snakke. Dét er til å bli klok av.
Mer analyse?
Skulle jeg ønske noe annerledes i denne boka, bortsett fra en ekstra runde med språkvask, så måtte det være at Simen Ekern gjør sitt eget ståsted som forteller tydeligere – tør analysere mer underveis, trekke noen fler konklusjoner. Stoffet kan han.
Særlig i de første delene av boka synes jeg ironiske over- og undertoner, og tilløp til sleivspark av samme type, kunne vært skiftet ut med mer klar tale.
Som antydet; det blir bedre etter hvert, ikke minst når vi kommer til Italia, til stridene omkring størrelser Mario Monti, Berlusconi og Beppe Grillo.
Dessuten; kapittelet om Frankrikes Nasjonal front og dets leder Marine LePen er fascinerende lesning – særlig lest i et historisk perspektiv for utvikling av moderne høyrepartier i Europa, Norge inkludert.
Veien tilbake til nasjonalstaten ser ikke mindre kronglete ut etter å ha lest Ekerns oppsummering av Europas kvaler de siste årene.
- Hør : Tankegodset som nå fyller tomrommet.
