Med diktet «On a Dirt Road» / «På ein grusveg», innledes «Den opne handa», den helt ferske samlingen poesi fra PJ Harvey, den engelske musikeren, altså. En samling illustrert av fotografier fra Seamus Murphy, fotografen som også lagde besnærende video til sangene på PJ Harveys forrige plate, «Let England Shake».
Stort prosjekt
PJ Harveys første bok er en del av et større prosjekt, mener NRKs anmelder.
«Den opne handa», eller «The Hollow of the Hand» som originalen heter, er PJ Harveys første poesiutgivelse. Med det nivået sangtekstene hennes har holdt til nå, er det nesten rart at tanken ikke har dukket opp før.
Men bare nesten; jeg tror vi skal se denne nye utgivelsen som del av et større prosjekt, som går ut over boka, plateutgivelsen, konsertene, videoene og stillbildene. Et prosjekt som etterhvert havner i en slags utvidet performance, der lyrikken og musikken er bestanddeler. Et prosjekt som kanskje startet nettopp med plata «Let England Shake fra 2011.
Rufsete og rått
PJ – eller Polly Jean – Harvey ble født i 1969 og dukket opp i det mer alternative rockmiljøet tidlig på nittitallet og ble raskt en dame å følge med på. Hun var, og er, inspirert av folk og band som Television, Patti Smith. Og Jimi Hendrix, den gamle blueshelt John Lee Hooker (som hun fikk med hjemmefra) og sist, men ikke minst: Captain Beefheart. Han har preget mye av det PJ har gjort. Det finnes referanser til ham flere steder – blant annet i tittelsporet på albumet «To bring You My Love» (1995). Tidlige sanger er preget av en krass feministisk innfallsvinkel, noe som hun i ord tonet ned litt senere, mens sangene like fullt holdt koken, for å si det slik.
Captain Beefheart har preget mye av det PJ har gjort.
Foto: WikipediaOg nettopp «To bring You My Love», 20 år gammel i år, er for mange av oss et høydepunkt i den tidlige karrieren. På samme måte som «Let England Shake» definitivt er det i det nyere. Et særtrekk ved hele hennes karriere er en rufsete, nesten aggressiv måte å arrangere og spille instrumenter på, kombinert med en nesten anmassende sang fra PJs hese sopran. Noe som nok har ført til at mange har foretrukket henne i mindre doser av gangen, enn hele album.
Kunst og dokumentarfoto
Så skal vi ikke glemme Seamus Murphy, fotografen, født i Irland i 1959. Han har i flere ti-år jobbet med dokumentar- og reportasjefotografi fra konflikt- og krigsområder mange steder i verden. Han har mottatt en rekke priser, blant dem flere World Press Photo Awards. Han har etterhvert utviklet en særegen stil, der han blander kunst- og reportasjefotografiet og helt tydelig jobber etter salig Robert Capas devise: skal bildene bli gode, må fotografen komme nært nok.
De strålende videoene han produserte til sangene på PJs «Let England Shake» var begynnelsen på samarbeidet deres. Disse arbeidene har gått under radaren for mange, men de kan ses på Youtube og anbefales varmt.
Krig, anti-krig
Boka er basert på en rekke reiser som PJ og Murphy foretok mellom 2011 og 2014, altså i en periode nær produksjonen av «Let England Shake». De to besøkte Kosovo, Afghanistan og Washington DC. Som pressematerialet sier; PJ samlet tekst, Seamus Murphy samlet bilder.
Det er altså slik at denne samlinga kretser rundt og undersøker samme grunntematikk som «Let England Shake». Krigen, konsekvensene og konklusjonen; en fundamental anti-krigsholdning som man knapt har sett i rockmusikk og omland siden 60-tallet. Og; der «Let England Shake» borrer seg ned i pompøs stormaktsideologi og redslene på slagmarkene under første verdenskrig, tar denne boka altså tak i nyere, nærmere konflikter, aspekter ved den verden vi har rundt oss nå.
Engelsk og norsk
Samme grep som i «Woolgathering», på norsk «Sanka ull»: Engelsk og norsk tekst av hvert dikt på hver sin side av oppslagene.
Utgivelsen av «Den opne handa» er av forlaget løst på en utsøkt måte som ligner det Samlaget har gjort med Patti Smith tidligere. Gjendiktningen er utført av Pedro Carmona Alvarez og Gunhild Øyehaug. Engelskspråklig og norsk versjon av hvert dikt er stilt opp overfor hverandre – på motstående sider. Slik blir det lett for leseren å ta inn begge versjoner. Man kan sammenligne og slik også få en følelse for hvordan oversetterne har tenkt. Noe som igjen bidrar til ytterligere innsikt i teksten.
Ny plate
Man skal ikke gjøre mer enn å lese konsertanmeldelser i engelske aviser for å skjønne at noen av disse diktene allerede er blitt til sanger. De fremføres på lanseringskonserter for boka i disse dager. Og det jobbes, forstår vi, med en plateutgivelse der flere av PJs gamle samarbeidspartnere deltar. Og igjen; Seamus Murphy er tett involvert. Opptak til noen av låtene gjøres for tida i en slags offentlig setting i London, der folk kan komme og følge med (så lenge de gir fra seg mobiltelefonene). Seamus Murphy dokumenterer det som skjer.
Slående møter
Der ikke veldig vanskelig å gjette seg til hvilke tekster fra denne samlinga som har sangambisjoner innebygd. Det gjelder for eksempel «Adhan» som på engelsk begynner slik:
Interessant, og ikke nødvendigvis synd, så lenge den norske teksten ikke skal synges, er at Carmona Alvarez og Øyehaug har valgt å droppe enderimene i sin versjon - som starter på denne måten:
Aller viktigst å få sagt er at denne boka, i tekst som i bilder, uansett hvilken sammenheng den skal inn i, inneholder tette og slående møter med en virkelighet vi sjelden kommer så nær som her. Det er presist, empatisk og sterkt. Om noe er beklagelig, så måtte det være at nesten alle av Seamus Murphys fotografier er spredt over to sider og dermed får en brett i midten. Jeg innser at alternativet ville vært ei helt anna bok, så det er ingen stor sak.
Den kommende plateutgivelsen er det bare å glede seg til.
