Elena Ferrante. Du skal ha fulgt rimelig dårlig med i litteratur-timen om du ikke har merket deg navnet. Nå er den tredje boken i Napoli-kvartetten ute på norsk, igjen usedvanlig godt oversatt av Kristin Sørsdal.
Livsløpet
Det er hodet og hjertet, eller hjertet og hodet som former Elena Ferrantes fortelling. Napoli-kvartetten er utlegningen av to venninner – og konkurrenters – livsløp, fra de møtes tidlig på barneskolen, til nåtidsplanet, der de nærmer seg 70.
De er begge ekstremt intelligente, ærgjerrige, målbevisste. Der den ene har en nærmest skjebnebestemt, destruktiv tiltrekningskraft, er den andre mer uanselig, i alle fall i egne øyne.
Konkurranse mellom venner
Det er Elena som forteller, likevel har bøkene snev av kollektivroman. Venninnen Lilas livshistorie fletter seg inn i Elenas, og blir minst like viktig i romanene. Venner fra den fattigslige bydelen, naboer, kjærester og svigerfamilie spiller alle sine roller i dramaet, der konkurranse, sjalusi og maktutøvelse, både på det intellektuelle og det seksuelle plan, er de tydeligste ingrediensene.
Det er hele tiden jentene, senere kvinnene og deres liv som står i sentrum. Kall det et feministisk prosjekt – i dette tredje bindet er vi kommet til 1970-tallet, da kvinnefrigjøringen for alvor skulle kreve endringer i samfunnet – eller kall det rett og slett en sterk og fokusert dokumentasjon av mennesker med bein i nesa som følger sin egen overbevisning og sprenger seg ut av sosiale rammer.
Det skal ikke stikkes under en stol at det italienske samfunnet, i fattigkvarterene i Napoli, ikke akkurat la forholdene til rette for utdannelse eller karriere i arbeidslivet for unge kvinner på 1960- og 70-tallet. Elena kommer seg frem på tross av miljøet, på tross av forventningene og tradisjonen.
Men hva vil det si å komme seg frem? Elena har hele livet hatt et mål om å bli noe. Nå, som voksen kvinne, gift småbarnsmor i Firenze, må hun erkjenne:
Forelsket tosomhet
Vennskapet mellom Elena og Lila strekker seg over fem tiår, det er både varmt og kjølig, med nærmest forelsket tosomhet, bitter konkurranse og årelang atskillelse.
Lunkent blir det aldri. Dynamikken i forholdet gjør at vi som lesere holdes fast gjennom små og større intriger. Ingen av de to kvinnene er hele uten den andre:
Brytningstid
«Dei som flyktar og dei som blir» er tittelen på dette tredje bindet. Det er Elena som flykter, eller som legger barndommen og oppveksten sin bak seg for å leve et liv der kunnskap og innflytelse også for en kvinne er realistisk. Lila blir værende, i Napoli, i nærheten av både forlatt ektemann, av lokale fascister, kommunister og terrorister. Studentopprør, klassekamp, motstanden mot det bestående, det preger livene til både Elena og Lila i dette bindet.
På nødvendig vis, uten at det blir en påklistret tidskoloritt, skriver Elena Ferrante frem spenningene mellom arbeidere og akademikere, der studentene ved universiteter og høyskoler nå finner nye lojaliteter.
I Firenze, dit Elena har flyttet, kastes gamle tradisjoner om i et virvlende tempo. P-pillen gir muligheter for kvinnene til å ta grep om eget liv. Men for Elena føles kaoset rundt henne som om kaoset fra bydelen og fattigdommens Napoli innhenter henne. Hvem er hun, som har tatt farvel med sitt opphavelige miljø? Hun er først og fremst ensom, både i sin nye og gamle verden.
Selvbevisst stemme
Det er nesten litt rart, men den første assosiasjonen jeg fikk til andre bøker da jeg begynte å lese Ferrante-serien var Astrid Lindgren og «Barna i Bakkebygrenda». Lindgren ga oss sterke jenter med sterke viljer, slik Ferrante skriver frem en naturlig selvbevissthet hos Elena. I Bakkebygrenda er det trygt, i Napoli utrygt.
Likevel fins det likhetstrekk mellom to tette lokalmiljø der alle kjenner alle, og nabolagsbarna vokser opp sammen og danner vennskap på tvers av alder og kjønn. Lenger skal jeg ikke dra sammenligningen.
Jeg leser Napoli-kvartetten som et intenst møte mellom den lille og den store verden.
I tillegg til den løpende konkurransen mellom kvinnene, skaper selve tiden med dens politiske omveltninger en suggererende fremdrift. Som om ikke det var nok, makter Ferrante å gi friske meddelelser av livsvisdom, som nettopp ikke blir patos-utgytninger, men dyrt betalte erkjennelser, erfart på egen kropp.
Så spørs det om de når den friheten de søker, Elena og Lila. Her er fabrikkarbeideren Lilas desillusjonerte ord til Elena (Lenù), sin nå velstående, velutdannede venninne:
