Den gamle mester

Det er umulig å tenke «Kjell Askildsen» uten samtidig å tenke «språk». Askildsens setninger er av det slaget som, uansett hvor enkle og kortfattede de er, kan romme små verdener av innhold og mening.

Og har man først hørt Kjell Askildsen lese sine egne tekster, er det umulig å ikke høre den dvelende, lakoniske røsten i møtet med de beste av disse novellene. Som her, i samlingens aller første linjer, starten på den som heter «Konrad T.»:

Kjølig nedtegnede dialoger

På fire og en halv boklinje har Askildsen sagt mye om sin hovedperson, om pliktfølelse, ulyst og samvittighetens makt i en relasjon som skurrer. Gjenkjennelig for mange. Og igjen skriver han sine kjølig nedtegnede dialoger og replikkvekslinger, der han ikke viker tilbake for lange rekker av «sa han», «sa hun», «sa jeg». Rekker som like fullt sitter som spikret til papiret. Som et stykke ut i tittelnovellen. To tidligere venner har møttes over et restaurantbord, men har tilsynelatende lite å snakke om. Jeg-personen spør om vennen fremdeles omgås deres felles bekjente fra tidligere:

«Noen av dem, sa han

Henrik? sa jeg.

Nei, sa han, og det var en bråhet i svaret som gjorde meg nysgjerrig.

Nei? sa jeg.

Nei, sa han, og spiste videre».

Umake tekster

Novellene i «Vennskapets pris» er altså skrevet over en årrekke (1998-2004) og ikke med tanke på samlet utgivelse. Det bærer boka også preg av. Tekstene er til dels svært ulike. «Den andre drømmen» fyller knapt to sider og lar oss møte en gjenkjennelig Askildsen-figur, den eldre mannen med sine skavanker. Like gjenkjennelig er spørsmålet; hvor begynner og hvor slutter drømmen.

Gerhard P. er enda kortere og mer skisseaktig, om en mann som overtar sine foreldres hus etter at de er omkommet i en bilulykke. Han vil gjøre huset til sitt, men er det mulig? Igjen er lange tråder av liv vevd inn i den korte teksten. I det hele tatt er de aller korteste, mest skisseaktige tekstene i samlingen blant de beste.

«Det røde huset» presenterer oss for en forfatter som forelsker seg i en helt ukjent kvinne i et nabohus som opptar ham mye. Novellens særpreg ligger først og fremst i den påfallende avstand som skapes ved at fortelleren omtaler seg selv som «man»:

Løgn og ubehag

Det lyves mye i disse tekstene – løgnene er av ulike slag, noen mer eller mindre hvite, andre påfallende i sin unødvendighet. Ubehagelige er de uansett. Noen steder er de også koblet til seksualitet, til menn med tvilsom moral og ditto lyster. Som i «Martin Hansens utflukt» der jeg-personen lyster etter datterens seksten år gamle venninne og lyver på seg avtaler han ikke har og finner en besynderlig tilgivelse.

Det er interessant at denne novellen på flere måter minner om bokas andre novelle, «Willy Hassel». Kanskje er det ikke helt galt å lese de to som to bearbeidinger av samme idé. Også Willy Hassel er ubehagelig, han lyver, tilsynelatende uten grunn, han forsvinner ut på fylla og blir tilgitt uten oppstyr. Problemet med novellen «Willy Hassel» er haltende sammenheng, noe som kan gi inntrykk av en tekst satt sammen av flere skisser. Mer eller mindre løsrevne fra hverandre. Mest skyldes det at bruddene i novellens handling, vendepunktene, ikke virker helt konsistente. Noe forfatteren på sitt beste behersker til perfeksjon. Kjell Askildsen er ellers en uhyre pirkete og selvkritisk forfatter som kan bruke mye energi på de minste detaljer.

En liten tvil

Bak i boka har Askildsen en liten tekst der han takker Torleiv Grue og Terje Holtet Larsen som «overbeviste meg om at disse novellene fortjente utgivelse». Det er lett å skrive under på den takken, denne boka ville vi ikke vært foruten. Men Kjell Askildsen har altså selv hatt kvaler når det gjelder kvaliteten på noen av tekstene.

Det er lite optimisme og glede i Askildsens noveller. Slik også denne gangen. Det er da heller ikke for latterens skyld man leser Askildsen, skjønt den sjelden er helt fraværende. Personene står imidlertid fram som hele mennesker, fri for pynt og unnskyldninger på deres vegne. Det er et gode i seg selv. Jeg har allerede antydet at «Vennskapets pris» er verdt å bruke tid på. De beste novellene blir man heller ikke ferdig med uten videre.

Innvendingene er uansett underordnet gleden over at vi har fått nytt materiale fra forfatteren som sluttet å skrive etter at synet sviktet; «Vennskapets pris».

• Se: