Stockholm 2015. Ingen steder i verden er det flere alene-husholdninger, skriver Beate Grimsrud, og beskriver fire av dem i sin nye roman. I dette samfunnet på livets solside, der stø økonomi, uttalt demokrati og lik rett til sosiale tjenester for alle er goder mange tar for gitt. Er det mulig å være ensom, angstfull og bedrøvet i en slik by?
Alene-boere
Jada, ensomheten - og utenforheten - er et fellestrekk for Grimsruds fire hovedpersoner. Siri er den vi følger tettest. Hun er 42 år, selger klær i en bruktbutikk, har reist jorden rundt og tror hun er blitt gravid med en indisk guru. Det skal vise seg at svangerskapet er innbilt, og hun legges inn på psykiatrisk sykehus. Familien er så godt som fraværende i Siris liv, hun har en viss kontakt med mormoren, forøvrig er det den amerikanske venninnen Louise som er Siris nærmeste, en sminkør i TV4 som gjør ukjente mennesker vakre mens hun skjærer nye arr i sin egen kropp for å lette smerten.
Den mannlige hovedpersonen er André, anestesisykepleier og ensom, han også. Han bor sammen med katten Kassandra, som han har lange monologer for og som nesten blir som et menneske for ham (bokstavelig talt også, i en skrekkvisjon, der surrealistiske mareritt blander seg inn i virkeligheten og gjør André fullstendig paranoid). André innleder et forsiktig vennskap med sykehusfotografen Tomas. Han har ingen andre venner, er styrt av tvangstanker, og lar seg bare med nød og neppe lokke ut av André for en øl i ny og ne.
Hvem hører våre tanker?
Beate Grimsrud: Evighetsbarna. Roman. Cappelen Damm forlag. 2015
Kanskje blir de aldri voksne, disse «Evighetsbarna», som har mer enn nok med seg selv. De er mennesker hvis tid går etter en egen, innebygd klokke, frynsete figurer som våker om natten og lar stemmen lyde for universets kjempeøre.
Bare det bildet: universet som et kjempeøre, en mottaker for alle tanker og forvirrede utsagn!
En trøst og en mulighet for de som vanligvis verken sees eller høres, eller i det minste tas hensyn til når viktige ting skal besluttes. Grimsrud skriver rett og slett "Universet et kjempeøre", hun skriver ikke at universet føles eller oppleves som et kjempeøre, eller er et kjempeøre. Nei, det slås fast med så få tvetydigheter som mulig. Språklig er Beate Grimsrud alltid tett på opplevelsen, hun er i følelsen, den holdes frem i rene ord, uten forklaringer eller omskrivinger for en utenforstående. Dermed tvinges vi som leser til å se og oppleve verden på en nye måte. Når Beate Grimsrud åpner opp for de helt store tankene, og lar det ene bilde ta det andre og spinne ukontrollert, så blir de på et merkelig vis krystallklare, logiske, til tross for sine forvirrede utgangspunkt.
Åpner opp
Grensesprengende Grimsrud skev jeg som en slags allitererende overskrift for denne omtalen. Det vil være riktigere å si grenseutvidende, eller grensetøyende. Når jeg leser Beate Grimsrud får jeg nemlig ikke følelsen av at her er det en forfatter som har som mål å sprenge grenser. Nei, hun vil åpne opp for alternative måter å se verden på, hun banker frem en individualitet og originalitet i et hvert menneske. Historiene skrives frem med en naturlig og frekk frihet fra samfunnets (eller "de andres") begrensninger.
Det blir utfordrende lesing, jeg skal innrømme at jeg opplever de alternerende fortellerstemmene som uvanlig rare. Men det rare blir forståelig, gjennom skildringene strømmer en raushet, tenker jeg, en vilje til å se menneskene i all vår skrøpelighet og storhet.
Drøm og virkelighet
Blandingen mellom ytre og indre opplevelser, mellom drøm og virkelighet, natt og dag er med på å forsterke inntrykket av vektløshet. Denne suggererende og svimlende tilstanden har preget flere av Grimsruds bøker. Det er ikke vanskelig å se forbindelseslinjer både til som ble i 2010 og til , som vant P2-lytternes romanpris i 2008.
Slik skriver Beate Grimsrud:
Utenfor samfunnsrytmen
Det hender ikke så mye i «Evighetsbarna». Og det hender veldig mye. Dette er nemlig som så mye av det Grimsrud skiver, en bok fylt av paradokser. På en upretensiøs måte blir romanen også en sosiologisk studie av liv på siden av normaliteten i et av verdens mest "normale" land. Heller enn kronologi - for det er tross alt også et visst handlingsforløp i romanen - skriver Grimsrud frem dialoger der hvert ord kan vri tilværelsen fra lykkelig til tragisk eller omvendt. Hun komprimerer situasjoner som utløser de største følelser og tankesprang.
Skjemmes av trykkfeil
52 år gamle Beate Grimsrud har bodd i Stockholm de siste 30 årene av sitt liv. Hun skriver både på norsk og svensk. «Evighetsbarna» kom på svensk allerede i vår. Dessverre inneholder den norske utgaven uvanlig mange trykkfeil, også ord som er blitt bevart fra det svenske. Det må forlaget ta på sin kappe - og bruke mer ressurser på korrekturlesing neste gang. En så språkbevisst forfatter som Beate Grimsrud fortjener bedre behandling enn dette.
- Flere anmeldelser: Flere anmeldelser av norsk skjønnlitteratur
