«Alt lyset vi ikke ser» er en roman som har alt. Krig og kjærlighet, fascinasjonen for fortellinger, for naturvitenskapen, for ikke å glemme jakten på en unik diamant som bærer med seg både velsignelse og forbannelse. Det er en bok det er lett å sluke.
Forfatter Anthony Doerr er da også rost opp i skyene i USA - boken ble kåret til årets beste bok i fjor av et titalls aviser og litteraturtidsskrifter, og nå nettopp belønnet med Pulitzerprisen 2015.
Verdig vinner?
Det synes jeg er merkelig. Vel er romanen godt uttenkt, nydelig puslet sammen og fortalt med innlevelse og inderlige ambisjoner.
Men den er verken original eller utfordrende på noe vis, det være seg i innhold, språk eller form.
Derimot er den full av klisjéer à la den blinde ser mer enn de seende, eller det gode barnet som via faglige ambisjoner lokkes ut i det onde (les nazistenes myrderier) får sjansen til å gjøre godt igjen når alt kommer til alt.
I statuttene til prisen, som er på 10 000 dollar og regnes som en av USAs mest prestisjefylte, står det at prisen skal gå til eminent skjønnlitteratur skrevet av en amerikansk forfatter, som fortrinnsvis beskriver amerikanske liv. Livene som beskrives i denne romanen, er tyske og franske.
Parallelle historier
Anthony Doerr: Alt lyset vi ikke ser. Roman. Oversatt av Lene Stokseth. Pantagruel forlag 2015.
Marie-Laure er datter til låsesmeden ved naturhistorisk museum i Paris. Hun er 12 år når krigen bryter ut og må flykte til den bretonske havnebyen Saint-Malo med faren, som også, skal det vise seg, har med seg museets største skatt, en uvurderlig og myteomspunnen diamant.
I Tyskland vokser den foreldreløse Werner opp på et barnehjem i en gruveby. Han har et sjeldent talent for å reparere radioer, og slik reddes han fra en mørk fremtid i gruvene til en vel så brutal hverdag i Hitlers tjeneste.
Gjennom den drøyt 600 sider lange romanen følger vi de to vekselvis i hver sine korte kapitler. Også kronologisk bryter Anthony Doerr opp fortellingen. Vi starter i august 1944, i dagene da Saint-Malo blir befridd av de allierte, men hopper frem og tilbake, hovedsaklig i krigsårene, selv om fortellingen som helhet spenner helt fra 1934 til 2014.
Snedig komponert
Jeg skal ikke legge skjul på at dette til tider er fin underholdning. Jakten på diamanten strammer seg til og skaper dramatikk mot bokens slutt, beskrivelsene av Marie-Laures gamle grandonkel, som etter første verdenskrig ikke har beveget seg utenfor husets fire vegger men sender naturvitenskaplige radioforedrag og Debussy ut over eteren er rørende, og koblingen til Jules Vernes romaner er godt gjennomtenkt og gir leserne et hint om viktigheten av å være nysgjerrig, utforskende, ta verden i besittelse.
Teknikk og biologi er da også de store lidenskapene i romanen. Det er vakkert og velment, og jeg er ikke i den minste tvil om at romanen kunne blitt en storslått Hollywoodfilm.
Men det er nettopp det: Skildingenes svulstige flyt gir meg flere assosiasjoner til underholdningssjangeren enn til Pulitzerprisvinnere. «Alt lyset vi ikke ser» glir lett inn og litt for lett forbi.
Lite original
Romanen minner ikke så rent lite om Donna Tartts «Stillitsen», som vant Pulitzerprisen i fjor. Også der spilte et museum og en forsvunnet skatt (et europeisk 1600-talls maleri av en liten fugl) en stor rolle, også der ble foreldreløshet og hjemløshet tematisert på linje med moral, hevn og gjenoppreisning.
Hva er det med amerikaneres forkjærlighet for europeisk kunst og historie? Er det drømmen etter noe de mangler selv?
«Alt lyset vi ikke ser» har også likhetsrekk med Lars Myttings bokhandelprisvinnende roman «Svøm med dem som drukner».
Jeg synes faktisk Mytting skriver langt mer innforlivet om fascinasjonen for flammebjørk enn det Anthony Doerr gjør om Marie-Laures forkjærlighet for snegler.
Greit nok, men...
Vakre bilder skaper Doerr, det skal han ha. Interessante skikkelser også, de som altså ikke er enstydig onde (den tyske offiseren på jakt etter diamanten) eller enstydig gode (den franske hushjelpen som lager verdens beste omeletter og kaster seg ut i motstandsarbeidet).
Som lystlesing er dette greit nok, og kanskje vel så det. Men hvis vi snakker prisvinner, savner jeg et språk som produserer nye tanker, en tekst som utfordrer eller i alle fall forsøker å flytte noen forutinntatte oppfatninger i stedet for å bekrefte fordommer.
I så måte var Cormac Mc Carthys «Veien» («The Road») en pulitzervinner av et helt annet kaliber.
«Alt lyset vi ikke ser» er stødig oversatt av Lene Stokseth.
