Trenger vi nok en krigshistorie?
Den tar aldri slutt, strømmen av bøker der de som opplevde andre verdenskrig forteller sine historier. Hvert eneste år blir det gitt ut en haug med bøker av denne typen. Forlagene er på krigsstien og interessen er enorm. Også blant de unge, sies det. Og pengene ruller inn. Noen forlag hevder til og med at krigstitlene deres finansierer store deler av driften.
Selv er jeg skeptisk. Jeg er 36 år, kvinne og er litt under middels opptatt av krig. Jeg er klar over – og takknemlig for - at norske motstandsfolk gjorde en kjempeinnsats under andre verdenskrig, men min interesse for sabotasjeaksjoner, fallskjermhopping og kodede beskjeder over radio til England er nok heller beskjeden.
Det er derfor med et sukk jeg tar fatt på en av Cappelen Damm sine krigsbøker denne høsten. Operatøren. Knut Hauglands egen beretning. 259 sider ført i pennen av Svein Sæter, en forfatter med flere bøker av samme type på samvittigheten. Menn forteller om menns bragder i svunne tider. Og jeg har ikke en gang hørt om hovedpersonen. Kan dette være noe for meg?
Det skal vise seg at all min skepsis blir gjort til skamme.
Motstandskjemper og eventyrer
Den nå 91 år gamle Knut Haugland var sentral som radio-operatør i Kompani Linge under krigen, og var blant annet med på den berømte tungtvannsaksjonen på Vemork. Han ble trent opp i London, og ble to ganger droppet i fallskjerm over Hardangervidda på iskalde og livsfarlige oppdrag. Han klarte seg gjennom beintøffe vinteropphold der oppe, overlevde flere møter med tyskerne, og ble en av de høyest dekorerte norske offiserer fra 2. verdenskrig.
Man skulle tro det var nok dramatikk for et menneskeliv – og en sakprosabok. Men jammen har ikke telegrafisten fra Rjukan vært en av hovedpersonene i enda et kapittel i Norges-historien: Kon-Tiki-ekspedisjonen.
Sliten og lei av krig og elendighet, takket Haugland ja da Thor Heyerdal spurte om han ville delta på den eventyrlige flåteferden over Stillehavet i 1947.
”Jeg ante ikke hva jeg sa ja til”, skriver Knut Haugland i boka. ”Jeg trodde det skulle bli tre måneders flåteferd. Det ble et livsvarig eventyr.”
Det er disse to viktige hendelsene i norsk historie Hauglands beretning dreier seg om, motstandskampen under 2. verdenskrig og Kon-Tiki-ekspedisjonen, som siden gjorde han til museumsgründer og -direktør i 40 år på Kon-Tiki-museet på Bygdøy.
Thrilller fra virkeligheten
Boka er skrevet av Svein Sæter, men det er allikevel Haugland sin stemme vi hører. Gjennom et flytende, personlig, men nøkternt språk – ofte ispedd lun understatementhumor – greier Sæter å opprette en nær kontakt mellom leser og historieforteller. Det er imponerende.
Og for noen historier! Dette er spenningsdramatikk på høyt nivå. Fra virkeligheten.
Det er kanskje her denne boka skiller seg fra de spennende filmene vi har sett om de samme hendelsene, som for eksempel tungtvannsaksjonen.
I denne boka skjønner vi at dette er virkelig. Når Knut Haugland kaster seg ut gjennom ”hølet”, som har sier, i gulvet på Halifax-flyet og kjenner at fallskjermen løser seg ut, blir det beskrevet på en måte som gjør at det går ilinger nedover ryggen på meg. Hauglands fokus på utløsersnoren. På flykroppens buk som var glatt så ikke skjermen skulle henge seg opp. Tanken hans på mor og far. Og synet av Gaustadtoppen. ”Godt å se den igjen,” skriver han kjærlig.
Strålende sakprosa for alle
Det er blandingen av virkelighetens hardkokte dramatikk og den personlige og dypt menneskelige tilnærmingen til hendelsene, som er denne bokens store styrke.
Det griper selv en skeptisk, og ikke særlig krigsinteressert, kvinnelig leser.
Så er da dette heller ingen bok om krig, skriver Haugland, men en bok om fred. Noe krigsromantiker er han overhodet ikke. Og heltestatusen toner han sympatisk ned.
Det er ikke til å unngå – jeg får en enorm respekt for denne mannen som har vært med på så mye, men som har ventet til han ble 91 år med å fortelle om det. Så får det heller gå at boka er full av tekniske detaljer om radiosendere, antenner, frekvenser og kallesignal.
Dette er strålende sakprosa. Over og ut.
