Nazismens seier i Tyskland sprang ikke ut av de lettledede tyske massene – først og fremst. Forutsetningen lå tvert i mot i det tyske samfunnets dannede, akademiske sjjikt. Dette er det ene krystallklare budskapet i Kjartan Fløgstads nye roman.
Men det er ikke det eneste. Det som virkelig holder fyren gående under denne boken er historien om de dannede nazistenes svært vellykkede overlevelsesstrategi – hvordan de på få år etter at Det tredje rikets ruin sakte men sikkert fikk sine posisjoner tilbake, ble renvasket, hjalp hverandre inn. Til arbeid, innflytelse, makt, gode pensjoner. Dernest; dette fenomenet var større enn tysk, det var så å si vestlig.
Stort engasjemant
Det er altså ikke småtteri Kjartan Fløgstad gyver løs på – og han gjør det med et betydelig engasjement og har tydeligvis bestemt seg for å overbevise sin leser én gang for alle.
Teksten domineres i lange strekk av faktaopplysninger som klaskes i bordet som en lang rekke trumfstikk til leseren nesten lengter etter neste passasje der handlingen igjen får en sjanse. Og det er absolutt overbevisende. Til dels rystende, også – selv om det åpenbart er skjønnlitteratturens omgang med historien vi leser. Sant og usant, altså. Fakta og ikke-fakta.
To historier møtes
Romanens handling presenteres gjennom to fortellere som følger hver sine tråder, og etter hvert møtes og krysser hverandre. Den ene fortelleren er tysk, intellektuell av noe beskjedent format, født tidlig i forrige århundre og heter Otto Nebelung. Hans oppgave er først og fremst å fortelle historien slik den styres og leves av hans venn og beskytter, den betydelige jurist og intellektuelle Paul Damaskus.
Den andre er norsk, vesentlig yngre – og fra Bærum: Alf Magnus Mayen – etter sin stefar Jan Mayen, en krigsprofitør og overlever som etter krigen giftet seg med den vakre Aïda, en kvinne som gjorde nettopp Paul Damaskus, Otto Nebelung og den tyske krigsmakten mer enn én tjeneste de årene krigen varte.
Det er flere problematiske sider ved denne romanen enn det er plass til å snakke om her: Uten at det sier noe om hvor vellykket boken er, står det for meg noe uklart hva slags prosjekt dette er.
Til dels fremstår den som en rendyrket politisk roman der agendaen er avsløring av oppgjør med de fenomenene vi har nevnt. I andre partier synes den rendyrket historisk, faktatung, undersøkende, før den kan gå over i en lettere hånlig-sarkastisk elegi – klagesang – over det vestlige, borgerlige demokratiets udugelighet og hjelpeløshet stilt overfor den virkelige makten og kynisk vilje til å bruke den.
Til tider overfladisk
Særlig tidlig i boken oppleves deler av teksten nærmest forenklet, til og med overflatisk. Det gjelder for eksempel fremstillingen av det dannede sjiktets betydning for nazismen. Thomas Mann skrevet tungt og smertefullt om dette før – og skremt vannet av de samme dannede etterkrigstyskerne i sin Doktor Faustus – en bok også Fløgstads tekst refererer til. Men nettopp derfor blir i alle fall jeg sittende å vente på en utvidelse og en begrunnelse, hvorfor dette, nå?
Jeg savner faktisk også Fløgstads språklige mesterskap i viktige partier. Det kan se ut til at engasjementet har vunnet over språket – eller at engasjementet har gått på tålmodigheten løs. Enkelte sammenføyninger virker uferdige, gjentagelser ikke tilsiktede. Inntrykket uferdighet forsterkes i mine øyne av avslutningen som er langt mer medrivende og bitende enn mye av det som går foran.
Blødmemakeren og ordsjongløren Fløgstad er ikke helt borte – ikke minst en del av karakterenes navn minner om hvem vi leser; Henny Onstad, for eksempel og Jan Adler Mayen. Det gjør imidlertid ingen riktig vellykket helhet.
