– Jeg måtte legge is på hendene

– Fotografen ba meg klatre ned stigen mot vannet! Det var bra at du ikke var der, fordi du ville bare ha sagt «Nei! Hva skjer hvis forfatteren vår sklir og skader seg eller dør?», sier en munter Neil Gaiman til forlagets presseansvarlig rett før han skal møte NRKbok.

Det er ikke mye den svært imøtekommende britiske forfatteren vil si nei til i møte med journalister. Selv om han har en full dag foran seg i Oslo med intervjuer, et stort arrangement og, det han etter hvert har blitt kjent for, boksignering.

– Bedre å ha problemer på grunn av suksess enn på grunn av fiasko

Gaiman skulle etter planen møte Dagbladets Fredrik Wandrup til samtale på Litteraturhuset i Oslo i kveld. Pågangen var så stor, at arrangementet måtte flyttes til konsertscenen Rockefeller (godt over halvparten av billettene var ifølge forlaget allerede revet bort i forrige uke).

– Du er det vi kaller en «kjendisforfatter». Alle vil ha en bit av deg. Er det noen side ved berømmelse som du ikke liker?

– Ja. Første gangen jeg kom til Norge i 1998, signerte jeg bøker på Tronsmo, ga et par intervjuer, dro til Bergen, tok en tur på Vøringsfossen, lærte masse om Kittelsen, spiste god mat. Det var fem magiske dager og jeg dro hjem lykkelig. Denne gangen er jeg på besøk i Norge, Sverige og Spania i løpet av seks dager. Jeg får ikke tid til noe annet enn boksigneringer og intervjuer. Det er et minus med å være populær: Alle vil snakke med deg.

– Er det ikke litt fint også?

– Det er ikke meningen å surmule. Jeg er klar over at det er bedre å ha problemer på grunn av suksess enn på grunn av fiasko.

Signerte tusenvis av bøker i løpet av en kveld

Siden Gaiman debuterte midt på 1980-tallet, har den britiske forfatteren oppnådd skyhøy popularitet verden over. Han har skrevet en rekke bestselgende romaner, tegneserier og barnebøker, og mottatt en imponerende mengde priser.

I tillegg har han vært en aktiv stemme på sosiale medier (hans twitterkonto @neilhimself har i skrivende stund nesten to millioner følgere), og det virker nesten som om det ikke finnes grenser på hvor mange fans han er villig til å møte når han er ute på turné.

I fjor ble han utfordret av Guinness rekordbok til å slå verdensrekorden i boksignering.

– De spurte meg på Twitter fordi jeg plutselig fant ut at jeg signerte flere bøker enn noen andre. Rekorden var rundt fire tusen på én boksignering, og jeg hadde signert seks-sju tusen i løpet av én kveld.

– Imponerende! Hvordan klarer du fortsatt å bruke hendene etter det?

– Jeg måtte legge hendene og armene på is etter hvert for å få ned hevelsen, sier Gaiman, som ifølge egen telling signerte hundre tusen bøker bare i fjor.

– Hvorfor gjør du det?

– Skyldfølelse, svarer han kontant før han tar en mer reflektert tone.

– Jeg vet ikke. Å signere bøker gir unge folk en mulighet til å møte den forfatteren de liker og tenke «han er jo bare et menneske; hvis han kan være forfatter, kan jeg også bli det».

Vurderte å slutte med signeringsturneer

Gaiman forteller at han i fjor bestemte seg for å slutte å dra på signeringsturné.

– Det funket ikke lenger. Det er mulig å signere bøker for seks hundre mennesker, men hvis man ikke skal slite seg, er det nok med to hundre. Når to tusen mennesker dukker opp på en signering, er man ikke ferdig før fire om morgenen. Og folk må jo stå der og vente i kø. Det er ikke noe gøy for dem heller, tror jeg.

Selv om han har mye å gjøre, sier Gaiman at han fortsatt bruker mye tid på å lese.

– Jeg leste mye mer før, og jeg savner det. Men jeg har begynt å lese mer e-bøker i det siste, fordi det er så praktisk å ikke dra med seg masse tunge bøker hele tiden.

Det er, kanskje en smule overraskende, ikke fantasy og science fiction det går mest på for forfatteren, som er en av de mest kjente navnene innenfor disse sjangrene.

– Det meste av det jeg har lest siden jeg begynte å jobbe med Sandman, er sakprosa. Fordi det er der jeg finner inspirasjon til å skrive mine egne historier.

– For et godt spørsmål!

– Ja, kult, jeg synes det er topp! sier Gaiman idet NRKboks utsendte gjør seg klar til å stille spørsmål som lesere har sendt oss via Twitter.

(Forfatteren besøkte nylig to flyktningsleirer i Jordan, og skrev blant annet om opplevelsen i avisen The Guardian, journ.anm.)

– Den ene tingen var at jeg skjønte hvor skjør sivilisasjonen er og hvordan alt vi ser, kan forsvinne. Man tror at man er trygg i sitt eget hjem, men noen kan kaste en bombe på huset ditt. Man tror at man lever i en fantastisk verden fordi man har innlagt vann og strøm og mat, men alle tingene kan forsvinne veldig raskt. Men jeg har også innsett hvor seige vi mennesker kan være. Vi kan ta noe som kunne ha knust oss, og bare leve videre, fordi vi må.

– Ikke i Norge, men jeg har veldig lyst til det. Jeg har bare sett det én gang i Amerika, men det var litt skuffende; det hadde ikke mange farger.

– Jeg vet ikke. Problemet med det, er at jeg ikke har noe kontroll over det. Det er DC Comics som eier Sandman. Akkurat nå jobber Joseph Gordon-Levitt som produsent for prosjektet og av og til så gir meg en statusoppdatering på det. Jeg håper de ikke kødder det til og at de klarer å lage en skikkelig bra film. Tv-serien basert på American Gods kommer til å se dagens lys, tror jeg, men det er Freemantle, ikke HBO, som står bak det nå.

– For et godt spørsmål! Hvis jeg kunne møte noen av dem, ville jeg møtt Lettie Hempstock fra Havet i enden av veien. Fordi hun er snill. Det hadde sikkert vært gøy å møte Silas fra The Graveyard Book, for eksempel, men han kunne finne på å drepe deg. Så jeg tror jeg tar Lettie Hempstock.