– Hår er ikke bare hår

Den unge nigerianske forfatteren er i Norge denne uken for å lansere den norske utgaven av romanen Americanah, hvor hun tar for seg temaer som rasisme, klasseskiller og innvandring.

– Hår fascinerer meg. Det finnes en fantastisk subkultur som baserer seg på hår. Folk som kommer fra Afrika samler seg på frisørsalonger og danner et slags fellesskap, sier Adichie.

Kunsten og livet krysser hverandre. Adichie forteller om samtalene hun hørte da hun dagen før besøkte en afrikansk frisørsalong i Oslo. «Det lignet veldig på en hvilken som helst afrikansk frisørsalong i USA», sier hun.

Hår som rasemetafor

Det første vi får vite om hovedkarakteren i Americanah, Ifemelu, er at hun er i Princeton og at hun må ta toget til nabobyen Trenton for å få flettet håret. I frisørsalongen Mariama African Hair Braiding tenker hun tilbake på livet før og etter at hun flyttet fra Nigeria for å studere.

I Amerika blir Ifemelu også etter hvert en kjent blogger, og skriver blant annet om hår som «rasemetafor».

– Jeg tror at kvinnehår, og spesielt svarte kvinners hår, er mye mer enn bare hår. Kvinner dømmes oftere enn menn etter utseende. Hvis Michelle Obama hadde gått med sitt naturlige hår og Obama stilte til valg igjen, ville han ha tapt. Og tro meg, det ville vært på grunn av håret hennes, sier forfatteren.

– Hun ville ha fremstått som skremmende, uprofesjonell, slurvete. Det ville hatt alle mulige slags betydninger. Da jeg sluttet å bruke kjemikalier for å glatte ut håret mitt, trodde til og med familien min at det var fordi jeg hadde blitt radikaler.

I en tid hvor nysgjerrigheten for det selvbiografiske i skjønnlitteraturen ser ut til å bli stadig større, kvier mange romanforfattere seg for å dra paralleller mellom det private og det litterære. Men ikke Adichie.

– Folk pleier ikke å spørre meg engang om Americanah er selvbiografisk – de bare antar at det er det. Det er morsomt. Alle bøkene mine er selvbiografiske på en eller annen måte, fordi jeg låner mye fra mitt eget liv. Jeg skriver realistisk fiksjon; jeg observerer verden og tar notater. Men jeg kunne ikke bare ha skrevet om livet mitt fordi det er kjedelig. Denne boken handler om ting jeg bryr meg om, men erfaringene til Ifemelu er ikke nødvendigvis mine, sier hun.

«Har noen kalt deg neger?»

Spørsmål omkring rasisme i vår tid og det hun i boken kaller «rasehierarkiet i Amerika», dukker ofte opp i blogginnleggene som karakteren Ifemelu skriver, og er et tema som forfatteren er opptatt av.

– Jeg tror at språket som mange fortsatt knytter til rasisme og hudfarge er gammeldags. Jeg har blitt spurt i intervjuer «Har du vært utsatt for rasisme? Har noen kalt deg neger?». Da må jeg bare le, fordi det er nesten ingen som sier sånne ting lenger. Det er noen få som gjør det, men det er ikke slik rasisme manifesterer seg lenger, forklarer Adichie.

Hun mener at rasismen i dag er mer subtil enn den var for førti-femti år siden, men den er også farligere fordi den ofte er vanskelig å avsløre og snakke om.

– Hvis noen opplever å bli utsatt for rasisme i dag, er det alltid noen som tviler, med mindre du blir kalt neger eller sprayet med pepperspray. Fordommer kan komme til uttrykk på veldige forskjellige måter.

– Hvis et hvitt par og et svart par med omtrent samme inntekt og bakgrunn søker om lån, er sannsynligheten for å få det større for det hvite paret enn for det svarte paret. Det er én ting; men det finnes også andre typer rasisme, for eksempel når en mann som er svart ikke får tak i en drosje. Jeg pleier å tulle med vennene mine at hvis vi venter på drosje, så må den av oss som er hvit, stå foran. Det ligger et alvor bak det, fordi vi vet at vi bor i et samfunn som har et tydelig rasehierarki. Det som er fint med å være i Nigeria, er at der tenker jeg aldri over hvilken hudfarge jeg har.

I boken skildres også mange av de mindre hyggelige aspektene ved innvandrertilværelsen som rammer uavhengig av hudfarge.

I USA sliter Ifemelu med å tjene nok penger til oppholdet. En dag tilbyr en tennistrener henne jobb som assistent, og sier at han vil betale hundre dollar for å få «hjelp til å slappe av». Selv om hun sier at hun ikke vil ha sex med ham, blir møtet likevel en traumatisk opplevelse.

Parallelt med Efemelus historie, får leseren også møte hennes ungdomskjæreste, professorsønnen Obinze. Han vil følge Efemelu til USA, men slipper ikke inn i landet og flytter i stedet til London.

Der ser han seg blant annet nødt til å vaske korridorer i en pakkefabrikk for rengjøringsmidler.

– Jeg ville at boken også skulle handle om hjemlengsel og erfaringen av å flytte hjemmefra. Americanah handler om innvandring, rase, klasse og kjønn. Alt dette farger vår opplevelsen av verden.

– Jeg er mange ting

Tittelen Americanah viser til folk fra Nigeria og andre land som begynner å oppføre seg på en tilgjort måte etter å ha vært i USA.

– De virker jålete og overlegne. De har vært i Amerika og alt er bedre i Amerika. Begrepet «americanah» er litt spøkefullt, man bruker det for å gjøre litt narr av folk, men samtidig så kan det også oppfattes litt som en kompliment.

Adichie ble født i Nigeria i en familie som tilhører folkegruppa igbo, og vokste opp i huset som tidligere hadde vært hjemmet til den anerkjente nigerianske forfatteren Chinua Achebe.

Som nittenåring flyttet forfatteren til USA for å studere ved Drexel University, og har siden også gått ved Princeton og Yale. Nå deler hun tiden mellom USA og hjemlandet.

Hun er kritisk til sine landsmenns og mange andres forgudelse av amerikansk kultur og det amerikanske samfunnet.

– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende.

Hun har ingen problemer med å være en representant for afrikansk samtidslitteratur, men har ikke mye til overs for båstankegangen.

– Jeg er forfatter og jeg er afrikansk. Jeg er nigeriansk, jeg er igbo, jeg er kvinne, jeg er svart, jeg er mange ting. Grunnen til at jeg ikke liker å bli stemplet som «afrikansk forfatter», er fordi det er et begrep som noen andre har definert for meg. Jeg husker at noen sa at boken min ikke ga et autentisk bilde av Afrika. Fordi karakterene tilhørte middelklassen, de var ikke fattige, de sultet ikke. Det sto ikke i stil med ideen om Afrika som mange har, og var dermed ikke autentisk nok.

Forfatteren tror at litteraturen kan gi den som leser et større perspektiv på verden og livet.

– Jeg har lest bøker som har forandret meg. Men jeg begynner aldri på en bok med et mål om å påvirke leseren. Det er ikke en bra måte å skrive skjønnlitteratur på; da blir det bare propaganda.