– Fantasy har en tendens til å bli for sort-hvitt

Han mener tradisjonell fantasy legger for mye vekt på det magiske. Verden er ikke sort-hvitt, da kan ikke fantasy være det heller, mener han.

– Alle gode bøker er jo en form for virkelighetsflukt, men fantasy gjør det på en annen måte, ved å legge handlingen ut i en annen virkelighet enn den vi lever i, sier Asbjørn Rydland.

Rydland er belønnet med både Fabelprisen og Nynorsk barnelitteraturpris for serien om «Drakeguten». Nå kommer den fjerde boken i serien, «Kampen om Kervad». Her fortelles historien om den unge gutten Koll, som ønsker å bli kriger. Han vokser opp i en verden som nylig var rammet av krig, og har skjønt at det er de som klarer å håndtere våpen, som får leve i frihet.

– Karakterene bør ligne virkeligheten

– For meg har det vært viktig at ingenting skal være sort-hvitt. I mange fantasy-historier er det veldig tydelig hvem som er snill og hvem som er slem. Det er ingen som tviler på hvem skurken er, hverken «Ringenes Herre» eller «Harry Potter». I virkeligheten er det derimot ikke fullt så enkelt, sier Asbjørn Rydland.

I Rydlands univers er det et vesentlig poeng at du ikke vet hvem du kan stole på. De fleste karakterene har både gode og dårlige sider, det gjelder også for hovedpersonen Koll. Han kunne like gjerne endt opp som en skikkelig kjip fyr, forteller forfatteren.

– Siden det er såpass mye som er diktet opp i fantasy, er det vesentlig at ting henger på greip. Geografiske avstander må stemme, og elver må renne den samme veien hele tiden. Er det voldsomme skifter i årstider, må du ta konsekvensen av dette. Når det gjelder teknologi, er det klart at det påvirker samfunnet voldsomt dersom jeg for eksempel plutselig lar noen bruke krutt.

Rydland har lenge vært aktiv i rollespill-miljøer, og har blant annet brukt dette til å lage fantasiverdenen i bokserien. Fantasy foregår ofte i oppdiktede verdener som ligner middelalderen. Det er som i all annen litteratur, viktig å være konsekvent når man beveger seg rundt i denne virkeligheten som forfatter. Hvis ikke rakner troverdigheten, mener han.

– Jeg er opptatt av å skildre hvor lang tid det tar å ri fra her til der, og hvilke type hus det er naturlig at finnes i mitt miljø. Det er klart at det går fint an å bare dikte opp sånne ting, men du får mer bakkekontakt av å se på hva som faktisk har eksistert.

Avgjørende hvor brutalt ting fortelles

De temaene som historien handler om, gjelder for alle, mener forfatteren. Det dreier seg om både tillit, lojalitet, og det å skille mellom rett og galt. Skillet mellom litteratur for unge og voksne handler egentlig bare om hvor brutalt ting blir skildret , som hvor voldelig en konflikt utspiller seg.

– Jeg prøver ikke å forenkle ting eller gjøre stoffet lett tilgjengelig. Ungdom stiller like strenge krav til bøker som det voksne gjør, om at ting må henge sammen, være spennende og troverdig. Jeg synes egentlig ikke at jeg skriver en barnebok.

Det at hovedpersonen er en gutt som ungdom kan identifisere seg med, kommer i andre rekke. De problemstillingene og utfordringene hovedpersonen og folk rundt ham står overfor, er noe alle relatere seg til, mener Rydland.

Hvorfor lar du hovedpersonen være så ung?

– Det har med selve tematikken i historien å gjøre. Siden det handler om å oppdage nye evner og egenskaper, passet det å bruke en person som er ung. De evnene og egenskapene han oppdager hos seg selv, kommer på toppen av alle andre utfordringer han møter.

– Tatt i betraktning at det er en middelalder-lignende verden, så har en 13-åring imidlertid et annet liv og ansvar enn hva en tenåring i Norge har i 2014. Sånn sett er han en relativt voksen figur.

– Best å avslutte en serie

Nå er Rydland i gang med den femte og avsluttende boken om «Drakeguten». Serien var i utgangspunktet tenkt som kun en bok. Midt i skrivingen på første bok i serien, ønsket forlaget Samlaget at han skulle skrive flere bøker.

– Jeg har hatt en klar tanke om hvordan jeg vil at det skal gå med hovedpersonen til slutt. Det som skjer med ham i hver bok, medfører en del endringer i livet hans. Han vokser og blir eldre, og endrer seg etter hvert til å bli den som han skal ende som på slutten.

Rydland er helt sikker på at når historien er slutt, skal den ikke dras ut i det uendelige. Mange fantasy-serier er for lange og kunne godt ha blitt avrundet mye tidligere, mener han.

– Ofte har man sikkert mange gode ideer, og dreier det seg om en braksuksess, blir det vel fort til at man har lyst til å skrive mer. Jeg tror likevel det er viktig å se hver enkelt historie som et avsluttet prosjekt. Serier som fortsetter uten å ha noe klart mål, går jeg selv lei av. Det samme tror jeg mange andre gjør.

Rydland har imidlertid ingen planer om å slutte å skrive. Til det har han alt for mange idéer liggende.

– Jeg har for eksempel lyst til å gjøre noe av det som er gjort i bøkene om Harry Potter, der moderne ungdom blir tatt med inn i en ny og magisk verden. En av idéene jeg nå leker med, er litt i de retningen, sier Asbjørn Rydland.

#lesetips

– Jeg leser alt mulig , men foretrekker fantasy og science fiction. Den bokserien jeg liker aller best, er av Scott Lynch og den første boken heter «The Lies of Locke Lamora». Det jeg liker med den er at det handler om tyver og svindlere, som blir ufrivillig helter i en ganske mørk verden. Det er et veldig intrikat plott, og samme type forviklinger som i «Oceans eleven», men det foregår i et fantasi-univers, sier Asbjørn Rydland.

• Del ditt #lesetips