Gjennom et drøyt tiår har Jan Christensen gjort seg bemerket i norsk kunstliv. Han har malt seg selv inn i et hjørne, forvandlet Stenersenmuseet til en spektakulær lysinstallasjon med designlamper så vel som loppemarkedseksemplarer.
Mange vil nok også huske hans verk Relativ verdi et «maleri» i rødsjatteringer, skapt av tusen hundrelapper, til en pris av nettopp 100.000,-
I går kveld åpnet en utstilling på Galleri Gerhardsen Gerner på Tjuvholmen med et flunkende nytt og oppsiktsvekkende Christensen-prosjekt.
Prosesseksperiment
Den aktuelle utstillingen er et slags prosesseksperiment: Uten noen plan har han fire dager før åpning stilt opp med lerreter og maleutstyr, og har rett og slett latt ting oppstå underveis. Med de hvite lerretene hengene på galleriveggen har han ganske enkelt begynt å male. Han har primært brukt akrylmaling og rulle, men har også jobbet mer nitid med maskeringstape og smal pense.
Motivene, som i flere av tilfellene er abstrakte, sprenger lerretsformatet. De vokser utover rammen, ut på veggen, og blir til gigantiske veggmalerier. Gjennom prosessen har Christensen stadig flyttet rundt på de mobile bildene, slik at de bærer med seg brokker av de ulike stadiene av arbeidet, og de forskjellige delene av dette store romlig maleriet.
Det er ikke noen endelig eller «riktig» plassering av disse lerretsbildene. De er som utbyttbare brikker i helheten som selv betrakteren (under oppsyn) fritt kan flytte på, og slik bli en deltaker i den formgivende prosessen.
Åmås og Widvey
Men dette prosjektet er mer enn en kunstintern problematiserende formlek. Det mest iøynefallende maleriet er nemlig et gigantisk dobbeltportrett av den nyslåtte statssekretæren i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, og kulturminister Thorhild Widvey. Dobbeltportrettet er malt basert på såkalt høykontrast fotografikk; Det vil si at man har oversatt hele gråtonespekteret i et fotografi til harde svart/hvitt-kontraster.
Åmås er malt skarpt og tydelig, mens ministeren er uklart fremstilt i duse gråfarger, som en skygge ved siden av sin mer markante underordnede. Ved siden av det umake paret har Christensen også skrevet et Åmås-sitat fra to dager før det ble kunngjort at han skulle tre inn i Kulturdepartementet:
«De borgerliges tanker om kulturpolitikken (gir) foreløpig et inntrykk av en mindre gjennomarbeidet tenkning og et uavklart ambisjonsnivå.»
Makt som gjør avmektig
Med prosjektet formulerer Christensen ikke noe utvetydig budskap for eller mot noe, men gjennom dobbeltportrettet og sitatet viser han oss flere ulike tankevekkende kontraster; dels mellom den mektige kulturhøvdingen Åmås, stilt opp mot den – for de fleste av oss – noe mer usynlige ministeren Widvey.
En annen ting er brytningen mellom Åmås' ulike roller. Og dette handler om forskjellige former for makt: Åmås har lenge vært en mektig skikkelse, men nå er han en del av den reelle utøvende makt i Norge. Et spørsmål som naturlig reiser seg, er om ikke en som er vant til å spille rollen som en fri, kritisk meningsytrer i offentligheten, vil kjenne det som krevende å være bundet i lojalitet til et partiprogram og en regjeringsplattform. Slik kan altså makt gjøre en avmektig.
Betent tematikk.
Jeg synes dette er et modig og annerledes prosjekt. Det er sjeldent vi ser kunstnere jobbe såpass direkte politisk. Her går Christensen inn i en brennaktuell og nokså betent debatt. Nettopp fordi han har jobbet uten en plan, har det vært mulig for ham å koble seg til det som skjer akkurat nå.
Midt i debatten
Og det som for øyeblikket er en grunnstemning i kunstlivet de siste dagene, har vært en dyp frustrasjon og en fortvilelse over den blåblå regjeringens tilleggsproposisjon til kulturbudsjettet, der det ble foreslått radikale kutt i kunstneres stipendordning. Under åpningen torsdag kveld var det ikke avklart at kuttene ikke gjennomføres likevel. Dermed befinner Christensens kunst seg midt i øyeblikkets levende debatt, på en måte kunstverk sjelden gjør.
Det ligger en langsomhet i de kunstneriske prosessene, og i produksjonsplanlegging osv. som gjør at mesteparten av politisk engasjert og kritisk kunst er henvist til å engasjere seg i gårsdagens hendelser eller mer generelle politiske problemstillinger.
Jeg håper mange vil sørge for å få med seg dette saftige, formsterke politisk – kunstneriske innspillet.
