Spørsmålet er legitimt, først og fremst fordi det ligger så mye musikk der fra før – og det kan fort bli surt i samspill med lite gjennomtenkte komposisjoner. For diktene er så fine, der de står med svart tekst på hvitt papir – med mye luft og dybde.
Unni Løvlid, Becaye Aw og Rolf-Erik Nystrøm har lenge jobbet med disse tekstene etter at de fikk oppfordringen av Dei Nynorske Festspela i 2008. Og resultatet, «Seven winds», er blitt bemerkelsesverdig.
Knapp stil
Olav H. Hauge var påvirket av kinesiske og japanske diktere i sin knappe og direkte stil. I sin måte å beskrive det hverdagslige – om eiketret, om regnet, om lat snø og om drømmen om at noe vidunderlig skal skje.
Det mesterlige ligger i dette tilsynelatende enkle, som Hauge har formulert i et av sine dikt: Eg likar/ at du/ brukar/ få ord/ få ord og/ stutte setningar/ som driv/ i ei skurbye/ nedetter sida/ med ljos og luft/ imillom. Er det virkelig plass til musikk her?
Ja. Når den komponeres og spilles av Unni Løvlid, Bacaye Aw og Rolf Erik Nystrøm. Først og fremst fordi de aldri slipper diktene av syne. De lytter til tekstene og leker seg med luften i mellom – uten å gjøre den tett og for kronglete sammen med Hauge.
Godt spill
Rent musikalsk ligger det her mange fengende melodier til diktene. Men noen ganger også lydlige effekter som på ulike måter bidrar i tolkningen.
Med andre ord oppfattes hvert enkelt bilde annerledes gjennom den allsidige og uutgrunnelige stemmebruken til Løvlid, i gitarspillet til Aw – som får instrumentet sitt til å ligne på en vestafrikansk kora, og gjennom Rolf Erik Nystrøms saksofon. Han får fram lyder i instrumentet sitt som jeg ikke trodde var mulig.
Smelter sammen
Det finnes riktignok noen få unntak der komposisjonene går litt i stampe og mister noe av brodden, men samspillet forblir på et høyt nivå gjennom hele plata.
Det er også en utfordring å få de ulike tekstene til å stå godt til hverandre. Stort sett synes jeg de lykkes, men enkelte ganger får jeg litt liten tid til å fordøye det jeg hører. Akkurat i de situasjonene skulle jeg ha ønsket meg en lengre musikalsk dveling.
Men bevares, «Sju vindar» er noe for seg selv. Den er bemerkelsesverdig, god og dyp – og med «Kor lenge har du sove» som et høydepunkt. For her fungerer alt. Musikerne blir ett med dikteren Olav H. Hauge og hans tekst.
