For dette er godt dukketeater til glede for små og store. Askeladden og kongens harer, dukkeversjonen av Asbjørnsen og Moe-klassikeren «Gjete kongens harer» var en suksess for Riksteatret for 60 år siden, og vil ganske sikkert bli det igjen.

Per, Pål og Espen

Askeladden og kongens harer - Askeladden - Foto: Gisle Bjørneby/Riksteatret /

Askeladden

Foto: Gisle Bjørneby/Riksteatret

Det hele starter med noen morsomme harer som med en gang fanger barnas oppmerksomhet. De er uregjerlige og fulle av fanteri. Kongen synes det er ganske flaut at harene, hans kongelige harer, er så umulige å gjete. Om kongen ikke kan passe harene sine, kan han da passe folket?

Det hele ender som det så ofte gjør: Kongen kringkaster oppgaven som haregjeter og frister med prinsessens hånd - og hvem andre gir seg i kast med oppgaven enn Per, Pål og Espen Askeladd?

Fornyet

Riksteatret har vært tro mot eventyrets form, men har fornyet språket. Til kjerringa som har stått med nesa fast i stubben og ikke smakt matbiten på hundre år, sier Per og Pål: «Har du stått her i hundre, di stubbestygge dundre?»

Det musikalske uttrykket er også med på å gjøre eventyret nytt og oppdatert. Hjemme hos de tre brødrene hører de på radio, og de late brødrene lirer gjerne av seg en rap. Musikk- og språkdrakt korresponderer fint med resten av uttrykket, og det er først og fremst et tradisjonelt og forfriskende eventyr vi får se. Her er nyanserte og spennende karakterer og overskudd i hver vending.

Askeladden og kongens harer - NESE I STUBBEN: «Har du stått her i hundre, di stubbestygge dundre?» - Foto: Gisle Bjørneby/Riksteatret /

NESE I STUBBEN: «Har du stått her i hundre, di stubbestygge dundre?»

Foto: Gisle Bjørneby/Riksteatret

Forseggjort

Scenen er en dreiescene formet som en O. Det vil si at scenen hele tiden kan være i bevegelse, og at det er god plass til de fem dukkespillerne inne i o-en. Det er enkelt, men også smart, fordi det gir gode muligheter for å utnytte scenerommet.

Dukkene er forseggjorte og detaljerte. Selv om prinsesse Åshild er sta og i hvert fall ikke vil gifte seg med en haregjeter, er hun likevel laget slik at med en gang vi møter Askeladden, ser vi likheten mellom dem og skjønner at de er ment for hverandre. Prinsessa og Askeladden har store, funklende øyne, de andre dukkene har andre typer karaktertrekk.

Dukkene er på sett og vis karikerte, men ikke i så stor grad at de ikke kan spille på flere følelsesregistre. Denne nyansen i uttrykket viser at det er lagt kvalitet i dukkeproduksjonen.

Røde remmer

Eventyrenes verden kan være brutal. Den som ikke klarer å gjete kongens harer, får skåret tre røde remmer i ryggen, salt og pepper blir strødd i sårene, og deretter blir stakkaren kastet i ormegården. Og det er ikke likere enn at det går slik med både Per og Pål.

To svære hender kommer for å gripe dem når de kommer hjem uten så mye som en hare med seg, og en kniv like stor som kongen selv brukes til å skjære remmene i ryggen på dem. Salt og pepper drysses i sårene, og en ormegård full av grønne kryp står klar til å ta imot dem.

Det er en diger kniv og en hard straff, ingen tvil om det. Men slik er eventyrene. Vi leser dem for barna våre og har blitt lest eventyr for selv, og det har i alle tider gått hardt for seg i denne typen fortellinger. Det er viktig å ikke pynte på eventyrene, samtidig som de ikke skal gjøres for fryktelige.

Teateret speiler livet og fortellingene om livet, og dersom det som er skummelt bare skal være noe som opptrer i dårlige tegnefilmer, gjør ikke kulturen jobben sin. Kniven og ormegården er ikke noe problem i forestillingen, men noe det går an å snakke med barna om etterpå. Det at kongefamilien i dette eventyret koser seg med tanken på hevn og røde remmer, er et usympatisk trekk ved dem – som barna naturligvis gjennomskuer.

Askeladden og kongens harer - Foto: Gisle Bjørneby/Riksteatret /
Foto: Gisle Bjørneby/Riksteatret

I forestillingen Dråpen , som åpnet 60-årsjubileet tidligere i år, ville Riksteatret litt for mye. Denne gangen vet de akkurat hva de gjør. Selv om dette er en påkostet forestilling, er den likevel enkel og tydelig. Forestillingen har samme overskudd som «Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans», som er en av de virkelig gode dukketeaterforestillingene Riksteatret har gjort.

(NRK)