Oslo er en by som for tiden gjennomgår radikale forandringer. Nye bydeler vokser frem, og kulturbygg reiser seg.
Kanskje er det derfor ikke så rart at en 90 år gammel, 34 kvadratmeter stor gipsmodell av Oslo har vært gjenstand for stor oppmerksomhet.
Unge som gamle har kommet for å se modellen, som frem til jul er utstilt i Arkitekturmuseets Fehn-paviljong, som en temporær del av Nasjonalmuseet permanente arkitekturutstilling «Byggekunst».
Visjon og virkelighet
Den store Oslo-modellen ble skapt av byplanlegger Harald Hals i 1923, da han var byens boligdirektør.
I 1926 ble han byplansjef, og han tok da med seg modellen inn i det konkrete byplanleggingsarbeidet som et reviderbart, levende verktøy. Modellen ble endret og videreutviklet helt frem til 1940.
Bymodellen gir oss innblikk i hvordan man tenkte omkring byutvikling på 20-30-tallet. Dette var en veldig viktig brytningsfase, der man var i ferd med å forvandle det gamle, rigide Christiania til et mer moderne, fleksibelt Oslo.
Modellen viser ikke bare hvordan byen den gang faktisk så ut, og de konkrete planene man hadde for videreutvikling, den viser også Harald Hals egne drømmer om hvordan byen burde ha vært.
For eksempel har han i modellen erstattet de gamle boligstrøkene på Grünerløkka med rasjonell lamellbebyggelse.
Vektløst høyhus
Men «Byggekunst» har også mye annet å by på. Utstillingen gir oss et gløtt inn i Nasjonalmuseets mangfoldige og flotte arkitektursamling fra 1830, og frem til i dag.
Vi får se både skisse og modeller til bygninger som nå er blitt en del av våre hverdagsomgivelser, som for eksempel Regjeringskvartalet, Kunstnernes hus og Ingierstrand bad.
Men vi får også se ideer til arkitektur som aldri har blitt virkeliggjort.
Blant annet kan vi studere en modell av Arne Korsmos forslag til ny Torstrupgård på Karl Johan: et mektig høyhus bestående slanke loddrette linjer, brutt av brede vannrette blå bånd.
Dette intrikate flettverket horisontaler og vertikaler gir bygningen et dynamisk nesten vektløst preg.
Dynamisk utstillingsarkitektur
Det har åpenbart aldri vært målet med utstillingen å gi noen uttømmende, lineær fremstilling av norsk arkitekturhistorie.
Dette formidles også gjennom den dynamiske utstillingsarkitekturen der tegninger er plassert i uttrekkbare skuffer, eller montert på skyvedører, noe som gir betrakteren en opplevelse av å bla seg gjennom lag av historie.
Slik gir utstillingen innblikk i de arkitektoniske prosessene på tvers av tid og trender, den skildrer veien fra en skapende formtanke til et ferdig, funksjonelt byggverk.
