Jüri Reinvere har skrevet en frittstående opera med utgangspunkt i Ibsens drama. Ambisjonen har vært å skrive en Peer Gynt for vår tid.
Første del har mange gjenkjennelige plot-elementer fra Ibsen. Operaen begynner med bryllupet mellom Ingrid og Mads Moen, og Den grønnkledde, Dovregubben og Bøygen dukker opp som forventet.
Men historiefortellingen er likevel for svak.
For å ha fullt utbytte av Peer Gynt bør man ha lest sin Ibsen, og aller helst også oppsummeringen av forstillingen som står skrevet i programheftet. Det er mye som forklares i oppsummeringen, først da faller flere brikker i opera-Peer-puslespillet på plass.
Dette viser at en god del av Peers, Mor Aases og Solveigs følelser ikke kommer til uttrykk i resitasjoner og regi.
Det er en svakhet ved forestillingen.
Peer får svi i andre del
Først i andre del blir Reinveres Peer Gynt en tydelig kommentar på vår samtid, og denne delen oppleves derfor også som mer interessant enn den første.
Her har Reinvere tatt seg større friheter og beveget seg lenger bort fra den opprinnelige Peer Gynt-historien, og menneskets handlingsvegring blir en sentral del av tematikken.
Hver gang Peer går utenom, lar regissør Sigrid Strøm Reibo Bøygen følge ham og legge til rette for at konsekvensene av ikke å velge blir tydelige.
Peer får svi, for hos Reinvere er det ingen ettergivende Solveig som trofast har ventet og som tar imot ham med åpne armer.
De møtes igjen til slutt, men årene har gått. Andre har fått Solveigs kjærlighet. Det er for sent.
Saken fortsetter under Kveldsnytts innslag fra premieren:
22. juli-scene fungerer godt
Det er i andre del at vi finner den omtalte 22. juli-scenen, som fungerer bedre enn fryktet. Peer Gynt (Nils Harald Sødal) drar til Roma for å kjøpe et slakteri hvor mennesker står i kø for å dø.
Fylt av stigende hat møter han Slakteren (Johannes Weisser), og fantaserer om at han skyter alle rundt seg.
Scenografisk er denne scenen svært god, med enkle virkemidler som gjør sterkt inntrykk.
Både sang og koreografi fungerer godt, og i tillegg er denne scenen tegn på et samtidssymptom som sjelden tas opp i scenekunsten: menneskets dødslengsel som følge av for stor velstand.
Jenta (Violetta Peschanskaya) som ønsker å dø er gripende. Mennesket preges av vilje til ikke å velge, men det eneste valget det er i stand til å gjøre, er å velge å dø.
Svak koreografi, solid libretto
Ellers preges forestillingen av svak koreografi. Operakoret er usedvanlig stillestående gjennom det meste av forestillingen, og mye fremstår som halvveis og lite gjennomført.
Det er naturlig å anta at dette skyldes at komponisten leverte verket for sent.
Librettoen, derimot, er solid arbeid. De språklige bildene er gode, og replikkmaterialet moderne og troverdig
Enkelte steder svikter det riktignok, eksempelvis der det resiteres “fjellene flommer over”. Dette er unorsk og ulogisk for en nordmann. Men så er Peer Gynt skrevet om til en mer allmenn figur. Menneske først, så nordmann.
Anmeldelsen fortsetter under bildene fra operaen.
Umoderne musikk
Nok en gang imponerer Den Norske Opera med et solid solistlag. Hvis vi ser litt stort på det når det gjelder australske David Hansen, har vi et helnorsk solistensemble omtrent uten et eneste svakt punkt.
De hadde fortjent en bedre musikk.
Én ting er at den massive orkestersatsen regelmessig overkjører solistene. Det er vondt å høre på når en så velklingende baryton som Johannes Weisser knapt bærer ut i salen i åpningen av første del.
Det er også skuffende at en så flott sopran som Marita Sølberg (Solveig) får så lite interessant vokalt materiale å formidle.
Nils Harald Sødal (Peer) synger som en helt i to timer, men det er knapt en eneste av hans strofer som fester seg i minnet.
Kari Kleven kunne ha stjålet showet fullstendig som Anitra hvis komponisten i større grad hadde vært i stand til å komponere en musikk som svarte til situasjonen.
Ketil Hugaas står fjellstøtt i sine mange roller, og David Hansen imponerer voldsomt med sin briljante kontratenor.
Når det gjelder selve tonespråket er det lite i Reinveres partitur som ikke kunne ha blitt skrevet for 50-100 år siden.
Det gjør seg dårlig i en opera som skal kommentere vår egen tid.
Massiv, traurig og langdryg
Hovedinntrykket er en musikk som er massiv, traurig og langdryg, og med så pregløse vokallinjer spør man seg selv om denne versjonen av Peer Gynt hadde fungert bedre som rent taleteater.
Den største helten i denne forestillingen er operaorkesteret.
I løpet av et par snaue uker har musikksjef John Fiore fått Reinveres komplekse orkestersats til å klinge med kraft og presisjon.
Det kan ikke skyldes annet enn musikere som har trått til og jobbet langt utover etablerte tariffer.
Dessverre var ikke det nok til å gjøre Jüri Reinveres Peer Gynt til noen stor musikalsk opplevelse.
LES OGSÅ:
