Forviklinger, blod, skum og skrik. Kjersti Horn er kjent fra tidligere som en uredd teaterregissør.
Utenforskap går som en rød tematisk tråd gjennom forestillingene hun setter opp. Slik er det også i hennes iscenesettelse av William Shakespeares Richard IIIs tragedie, kjent som Shakespeares råeste og kanskje mest blodige drama.
Følger Richard III til slutten
Den historiske sammenhengen er kort fortalt slik: Rosekrigene (1455-1487) er endt, og en skjør fred er beseglet med kroningen av Edward IV. Men kongens bror Richard er ikke fornøyd.
Dramaet starter med at han avslører for publikum at han har lagt onde og hensynsløse planer om forræderi og maktovertagelse. Dramaet følger Richard til den bitre enden der han, etter å ha drept venner, nevøer, brødre og kone er villig til å oppgi sitt kongerike for en hest.
Hvorfor gjør Richard dette? Det er her Kjersti Horn kommer inn. Hun forsøker å forklare. Vel er Richard en krøpling, haltende og skjev med hånden surret inn i gaffateip, vel klager han over at han aldri vil oppleve kjærlighet med slikt et heslig utseende.
Men det er ikke en krøplings kropp som gjør ham til despot. Det er sinnet hans. Og dette sinnet er gjort forkrøplet av andre, helt enkelt ved at han ikke opplever seg sett, elsket eller anerkjent. Det er her mekanismene ligger.
Ensom ulv
Richard blir den ensomme som allerede i åpningsmonologen har gitt opp alle drømmer foruten en: Den om makt. Han blir den ensomme ulven som dreper sin vei til topposisjonen.
Og det er i lys av dette iscenesettelsens mest interessante momenter finnes. I et langt historisk drama der man skal ha tungen rett i munnen for å skille de ulike slektene og karakterene fra hverandre, lar Horn menn spille damer og damer spille menn, skuespillere ha flere roller på scenen samtidig, hun lar dem rope og skrike for å bli hørt.
Alt underbygger den falskheten samfunnet er bygget på, for alle har en agenda. Alle vil berge sitt eget skinn. Hvem som er hvem, er mindre viktig. Det er handlingene som utføres, som viser hvilket stoff vi er laget av. Det er flere enn Richard som er villig til å gå over lik.
Sterke og effektfulle virkemidler
Virkemidlene er sterke og effektfulle. Erik Hedins lydteppe er urovekkende pumpende og drivende og bygger opp mot ropene karakterene kommer med (det er jo når man føler man ikke blir hørt eller sett, at man roper).
Scenograf Sven Haraldssons gigantisk hvite trapp gjør alle karakterene til krøplinger når de må kravle seg oppover de 75 centimeter høye trinnene. Veien opp er bratt og tung. Veien ned det samme.
Blir løftet av Nils Bech
Grenser tråkkes over i stor skala på Richards vei til tronen. Selv ikke barna spares. Når alt av etikk og moral elimineres, trengs det litervis med blod, bestialske drap, maling og søl, rop og skrik for å nå gjennom. Kanskje. For å trekke en slags parallell: Vi lever med mennesker i nød tett på oss. Det har ikke myknet nasjonens hjerte i nevneverdig grad.
Men forestillingen hadde ikke vært den samme uten musikeren og performanceartisten Nils Bech. Lysende og klar står han på scenen og synger alt fra den eldste kjente kirkesalmen Folkefrelsar til oss kom, til egne elektronikalåter.
Bech utgjør en kontrast til den øvrige virkemiddelbruken, men trekker samtidig i samme retning. Det gir forestillingen nødvendige rom. Visst slukes tekst, visst kunne blankvers vært pusset på, visst ropes det. Men når desperasjonen er stor nok, er det dit vi alle går.
Kåre Conradis Richard er vanskelig å gripe, han er sleip, sårbar og forferdelig. Og når stykket begynner, er det allerede for sent. Ingen kan snu hans plan. Det er det tristeste ved det hele.
