kulturnytt@nrk.no
Det er ikke et lite prosjekt Det Norske Teatret har latt regissør Stein Winge gi seg i kast med for å markere teatrets 100-årsjubileum. Resultatet er blitt en seks timer lang forestilling delt inn i Del 1: Ørkenvandringar og Del 2: Jesus frå Nasaret. Den siste er uten tvil den beste.
Virrende vandring
Forestillingen halter noe i starten. Den starter ikke med skapelsen, som forventet, men har et anslag der et slitent israelsfolk vandrer sammen med en forvirret og fortvilet Moses. Så kommer Gud, og så skapes verden, og fortellingen er i gang.
Den gammeltestamentlige delen av stykket, Ørkenvandringar, oppleves som nettopp det, en virrende vandring i ørkenen. Det er ørkenvandringsdelen som er ujevn i dette stykket. Det har å gjøre med tekstutvalg og tekstutforming, og det har selvfølgelig med iscenesettelse å gjøre.
Med ti ulike forfattere til å utforme tekstbidrag til forestillingen, sier det seg selv at den blir mangefasettert og vil skifte innfallsvinkel og angrepsvinkel. Men forestillingen mangler først og fremst et tydelig prinsipp fra starten av, og derfor blir vandringen til tider mer ørkesløs enn den hadde behøvd å være.
Premiss
For Bibelen handler i bunn og grunn om menneskenes forhold til Gud. Bibelen er en fortelling om verdens tilblivelse med premisset om en skapende og allmektig guddom.
Ut fra dette fortelles historien om menneskenes vilkår. Rett nok er Gud under skapelsen på Det Norske Teatret tydelig på at mennesket skapes med fri vilje. Her ligger noe av forestillingens utgangspunkt. Men den glemmer å legge vekt på at menneskets forutsetning er at det velger å vende Gud ryggen.
Dette beskrives ikke tydelig nok i forestillingen, og dermed oppstår det forvirring. Edens hage er ikke paradisisk, men parodisk. Endringen i forholdet mellom Gud og mennesker spilles ut i en komedieaktig scene der Adam er mer interessert i Evas pupper enn i hva som faktisk skjer. Greit nok, men det gjør fortellingens premisser utydelige, og det er synd.
Ubestemmelig guddom
Vekten i forestillingen ligger på det menneskelige, om menneskene Bibelen forteller om. Også Gud har en menneskelig form til tider. Bjørn Sundquists gudsgestaltning er ubestemmelig og lar seg ikke fange, men samtidig har den noe nært og nesten naivt over seg.
Det er en Gud som går rundt i blå skjorte og dressbukse, en Gud som møter menneskene, og som går omkring med Bibelen i hånda. Av og til snakker Gud som seg selv, andre ganger siterer han Bibelen når han snakker (i formen ”Herren sa: ….”). Det utvider gudsbildet og gudsbegrepet – for Gud er svært lite guddommelig i Sundquists noe ubestemmelige og underspillende skikkelse.
Gud beskrives i Bibelen som nidkjær, som brennende i sin iver. Den brannen finnes mest på innsiden, samtidig som det er noe merkelig kjærlig over den beinharde guddommen som tross sin posisjon og noe ufølsomme ytre kommer ned for å møte enkeltmennesker. Som forsøker å snakke et språk de kan forstå. Men Gud er ikke synlig for menneskene tross sin fysiske tilstedeværelse. Det er et grep som fungerer.
Varierende tekster
Kan hende er det slik at Det gamle testamente er mer utilgjengelig enn Det nye. I alle fall har de ti forfatterne høyst ulike tilnærminger til stoffet. Der tekstene ikke dykker dypt, ligger iscenesettelsen på grensen til komedien, og det er ikke alltid like vellykket.
De scenene der Stein Winge selv har skrevet deler av teksten, er blant de som ikke dykker dypt nok eller åpner opp for flere betydningslag som kunne vært interessante scenisk. Det samme gjelder blant annet for en del av scenene ført i pennen av Ari Behn.
Mens dramatikerne Maria Tryti Vennerød, Sara Stridsberg og Anne Holtan har skrevet de absolutt beste tekstene til denne oppsetningen. Dette er tekster som klarer å åpne opp fortellingen det skrives om. Tryti Vennerøds bidrag til Ørkenvandringar løfter denne delen av forestillingen.
Eksempler er møtet mellom Sara og Gud (når Abraham har dratt for å ofre deres eneste sønn Isak), Bestemor og jente i Jeriko (før israelittene inntar byen og slakter for fote). Tekster som åpner tekstene gir muligheter til regien. Når Noa reiser i sin ark, ser vi projiserte bilder av verdens flyktningsituasjon i dag. Det bringer stoffet i den ubehagelige Noa-fortellingen nærmere vår virkelighet.
Tvilen
Noe av det merkeligste ved forestillingen er hvordan Job-figuren vakte allmenn latter under premieren. Job og Kain er to karakterer som går gjennom hele forestillingen, men som aldri fikk den funksjonen de trolig var ment å ha.
Den lidende Job ble av publikum oppfattet som en latterlig figur der han gjennom stadig større lidelse sjanglet over scenen med sitt mantra «Herren gav, Herren tok. Herrens navn være lovet». Karakteren Job blir aldri fulgt skikkelig opp. Kain er interessant, han går igjen som en forræder i Guds varetekt, en representant for tvil, fortvilelse og mistro overfor Gud.
Profeti
Ørkenvandringane slutter med en profeti som henspiller på en kommende fredsfyrste. Jesaja-profetien avslutter også hele forestillingen, men da hentet fra en arie i Händels Messias.
De rådville ørkenvandringene via transemiljøet rundt kong Saul, Davids Batseba og dansen rundt gullkalven skaper til sammen et forvirrende uttrykk. Men Jesus frå Nasaret retter opp mye av dette og setter den gammeltestamentlige delen i et nytt og noe bedre lys.
Annerledeshet
I andre del er stillasscenografien byttet ut med videoprojeksjoner på gulv og bakvegg. Det er et godt valg. Fra verdenskonstruksjonens noe skjøre sammensetning gir videokunsten en annen sammenheng til stoffet.
Abstrakte projiseringer med mye hvitt lys gir fornemmelse av noe utenomjordisk til jesusskikkelsen. Om ikke hellig, så har det noe opphøyd over seg. Det underbygger en annerledeshet.
Historien om Jesus frå Nasaret begynner med en sur Herodes og en kjapp scene der vismennene kaster over et par-tre gaver til Maria der hun sitter med jesusbarnet i sykesenga. En parodisk form på kjent stoff, det gjør likevel at når Josef (Joachim Rafaelsen) og Maria (Ingunn Beate Øyen) sitter alene og Josef forsøker å få i gang en fortvilet og alvorlig samtale om farskapet, ler publikum det bort. Igjen en scene som forsvinner fordi oppsparket ikke er godt nok.
Judas og Lucifer
Jesus i Frank Kjosås’ skikkelse er en karakter som raskt drar publikum med seg. Det er noe alminnelig over hele figuren hans, men det første han gjør, er likevel å proklamere: «Tru ikkje eg er komen med fred!».
Den rolige skikkelsen gjennomfører en kamp på liv, tvil og død som gjør denne delen av stykket svært interessant. Stein Winge har latt Bibelen møte José Saramagos evangelieversjon, og ut av dette er det blitt godt teater.
Bibelfortellingen utfordres av møtet med Saramago og gode dramatikerstemmer som Holtan, Tryti Vennerød og Stridsberg. Det er først og fremst det menneskelige ved Jesus som spilles ut på scenen, men scenene der Jesus utfordres på hvordan virkningen av hans offer vil bli (hvor mye blod som har blitt spilt i kristendommens navn de siste 2000 år), løfter virkelig stykket.
Refleksjonsprosessene mellom Jesus, Gud og Lucifer er blant høydepunktene, det samme gjelder forholdet mellom Jesus og Judas (Kyrre Hellum). Hellum fremstiller Judas som et menneske, og samspillet mellom de to gir nye dimensjoner til den kjente forræderhistorien.
Nysgjerrighet
I lys av siste del blir Ørkenvandringar en litt annen, men fremdeles villfaren historie. Men til tross for en del fjas og varierende kvalitet, er forestillingen likevel preget av en grunnleggende nysgjerrighet overfor Bibelen som litteratur.
Å sette opp Bibelen som teater kan godt kalles et løft, og det er mange skuespillere i sving. Aller mest imponerende er kanskje jesusskikkelsen, særlig med tanke på at Kjosås fikk rollen sent i prosessen. Men også andre skuespillere som Joachim Rafaelsen og Kyrre Hellum, for å nevne to, får vist fine skuespillerkvaliteter.
Og det er noe med vågemot, en kvalitet Det Norske Teatret har vist seg å ha. Forestillingen Bibelen preges av varierende grad av vågemot overfor tekstene, men forestillingen er blitt interessant til tross for ujevne scener, for siste delen retter opp mye av inntrykket. En sterk sluttscene gjør også sitt. Den skaper mer ettertanke enn hallelujastemning. Heldigvis.