På starten av 1600-tallet skrev William Shakespeare sitt siste teaterstykke «Stormen».
Fire hundre år senere nyskriver dramatiker Eirik Fauske stykket for Haugesund teater, og regissør Erlend Samnøen tar stykket med til Vibrandsøy.
Ikke langt fra fastlandet, båtturen tar omtrent 90 sekunder, men tilskueren tas med til en egen verden der «Stormen» får utfolde seg med all sin magi, humor og drøm.
Forrådt
Rammen er denne: Prospero, hertug av Milano, forrådes av sine egne, forvises og settes i en båt sammen med sin tre år gamle datter Miranda.
De ender opp på en øy hvor Prospero, som er i besittelse av magiske krefter, får overjordiske vesener på sin side.
Livet går sin gang helt til et skip en dag seiler forbi. I det skipet sitter de som forrådte Prospero. Han skaper en storm, skipet driver mot øya, og det er duket for hevn og forsoning.
Klinger seg inn
Eirik Fauskes nyskriving av Shakespeares drama er en språklek som tar vare på handlingen og det shakespearske samtidig som den dytter og puster på den opprinnelige teksten.
Shakespeare er tung tradisjon, og Fauskes tekst glir inn i denne samtidig som den dytter og utfordrer i billedbruk og ordvalg uten å sette Shakespeare til side.
Skyskraparhøgt er ikke et ord som umiddelbart leder tankene mot Shakespeare, men hos Fauske klinger det seg inn allerede fra Mirandas første replikk:
Viss din kunst, pappa, har skapt det eg no ser / eit havslandskap i vill orkan, hald opp.. / Svarte skyer spyler regn, spruter eld, / og sjøen stig skyskraparhøgt opp for å sløkkje den. / Eg er så redd.
Drømmestoff
«Vi er slikt stoff som draumar er av» er kanskje det mest kjente sitatet fra «Stormen». Og drøm er sentralt også på Vibrandsøy.
En båttur over sundet fra Haugesund setter kroppen i beredskap. En vandring over øya spiller ut små sentrale glimt fra stykket.
Publikum ender opp i et naust, og det er som å gå inn i Prosperos bevissthet, hode eller drøm. Der spilles hans drama ut. Han er regissøren, og det som kunne vært et skarpt ønske om hevn blir en drøm om forsoning.
Stykket viser frem menneskelige lengsler, og det stiller opp sårbarhet, ønsker og drømmer. Å være på øya, å vandre og å ende opp i Nylandshuset ga «Stormen» en klarhet og åpnet rom for nye tolkninger og forståelser av stykket.
Svøpt
I naustet bølger havet inn, og en tåkemaskin og fine lys- og lydforsterkninger av naturens elementer skapte magien.
Et stort stykke mintfarget silkestoff svøpte drømmen ved hjelp av vind, og det opplevdes som et løft ut av hverdagen og inn i noe større.
Og nettopp her, et sted mellom drøm og magi, det menneskelige og det uforklarlige, ligger det store i denne forestillingen.
Trenger vi magi for å forsones? Jeg vet ikke. Men forsoning kan i alle fall være ganske så magisk.
