– Tenk så mange programmer vi har sett sammen

Like etter Kveldsnytt i kveld dukket Fjørtoft opp for siste gang på skjermen før hun gikk av som pensjonist.

(Du kan legge inn en liten farvelhilsen til Ragnhild nederst i artikkelen)

– Jeg vil gjerne si takk for at jeg fikk komme hjem i stua di med jevne mellomrom i 45 år. Det vil si at vi har sett enormt mange programmer sammen, sa Fjørtoft i en følelsesladd avskjed til seerne.

Så var hun tilbake slik vi kjenner henne og introduserte neste punkt på programmet, den britiske krimserien «Ripper street».

Dama som ga oss Norge

Kanalvert, adjødame, TV-vertinne, men kanskje først og fremst «hallodame». Kjært barn har mange navn, og dette «barnet» er et som nordmenn flest har veldig kjært.

• Dette er en kanalvert

Siden 1969 har hun gitt oss Norge. Og litt av utlandet og. Mange vokste opp på den tiden da bondejenta fra Lærdal med et blidt smil og kanskje en bamse i armkroken ønsket velkommen til barne-TV. Og mange har følt seg hakket varmere etter å ha kjent smilet hennes gjennom skjermen på en tung dag.

– Det er ingen tvil om at folk føler at de kjenner oss kanalverter. Vi er jo inne i stua hos dem hver dag. Ofte hilser folk på meg, for så å unnskylde seg med at de trodde de kjente meg. Det synes jeg er bare hyggelig, sier hallodama sjøl.

Voldsom hjertebank

Hun begynte som kanalvert for NRK i 1969, og har ikke tall på hvor mange sendinger hun har annonsert eller avsluttet. Sin første sending, den gangen i svart og hvitt, husker hun knapt noe av.

– Jeg husker at hjertet mitt banket så voldsomt at det dundret i hele kroppen. Mikrofonen sto like ved og jeg var livredd for at den skulle fange opp lydene, men den gjorde ikke det. Det var ingen andre som oppfattet hjerteklappene mine den gangen. Men det må ha gått bra, for jeg fikk jo jobben videre, sier Ragnhild Sælthun Fjørtoft og smiler varmt og litt forlegen.

En trygghet for mange

Det er det samme smilet som har truffet NRK-seere gjennom 45 år. Det er liksom noe trygt og godt over den dama, noe som smitter over på dem som sitter der hjemme.

– Mange sitter alene foran fjernsynet hver kveld. Vi får tilbakemeldinger om at folk synes at de har litt selskap i oss. Vi har også fått meldinger fra barn som sier de har det vanskelig hjemme og som har foreldre som drikker, forteller Fjørtoft.

Folk har fortalt henne at hallodamene var den tryggheten de ikke hadde hjemme da de vokste opp. At de som barn følte det godt når vi kom på skjermen. Dette tar Fjørtoft veldig alvorlig.

– Mange smiler kanskje og synes sånt er sentimentalt, men om vi som kanalverter betyr noe sånt for enkelte så synes jeg det er veldig fint, sier hun og rister på skuldra.

Trist på sending, «ordentlig» privat

Selv forteller hun at hun iblant har vært trist når hun har hatt sending. Både på grunn av programmet som nettopp ble sendt og fordi hun som alle andre noen ganger har det vanskelig privat.

– Jeg har som alle andre hatt perioder i livet der jeg hadde det vondt privat, men det skal ikke vises på skjermen. Hvordan jeg har det privat skal ikke publikum se. Jeg skal være vennlig og entusiastisk uansett, men det har jo hendt at det har vært vanskelig, selv om det ikke har vært noe hyppig problem, sier Fjørtoft.

– Du virker alltid så trygg, en temmelig «ordentlig» dame?

– Når folk ser ansiktet mitt så tenker de NRK. Det forplikter. En må være hyggelig med folk. I tillegg er godt oppdratt. Man skal oppføre seg ordentlig og det har jeg prøvd å gjøre.

Går av med pensjon

Da NRK slapp nyheten om at Ragnhild Sælthun Fjørtoft har sin siste dag som kanalvert før hun går av med pensjon fredag, lot ikke reaksjonene vente på seg. I skrivende stund er saken delt over 500 ganger på Facebook og 1400 personer har kommentert at hun har betydd noe for dem, at det er trist at hun nå skal slutte, og at NRK aldri vil bli det samme igjen.

• «Hallo-Ragnhild» rørt over alle hilsenene

– I ledige stunder rydder jeg kontoret. Jeg har veldig blandede følelser rundt dette. På den ene siden gleder jeg meg til å kunne disponere tiden min selv, samtidig gruer jeg meg til å ikke skulle ha noe fast å gå til. Jeg er bevisst på at en epoke er over og det er vemodig.

– Hva vil du bruke tiden til nå?

– Jeg elsker å reise og håper jeg kan gjøre litt av det, men har ikke helt oversikt over hvor mye jeg får i pensjon så vi får se hvor langt pengene strekker til. Det blir jo mindre enn det jeg har hatt. Jeg har to barnebarn som jeg nå kan være mer sammen med og jeg får noen oppgaver på frilansbasis her på huset, jeg lukker ikke døra helt. Det tror jeg ville vært veldig trist. Jeg har hatt det så bra i NRK.

Ville ikke gråte

Hun er veldig opptatt av å få frem hvor fornøyd hun har vært med NRK som arbeidsplass gjennom alle disse årene på skjermen.

– Jeg pleier å hevde at jeg har Norges mest spennende arbeidsplass. Da hender det at noen minner meg på at jeg ikke har hatt noen andre jobber, men jeg er helt sikker: Jeg føler meg privilegert som har fått være i det dynamiske huset her gjennom et helt yrkesliv.

Da NRK snakket med Fjørtoft før siste dag på jobb utelukket hun at hun ville finne på noen rampete sprell i kveld.

– Nei. Sønnen min sa: Mamma, nå har du sjansen!, men det kommer jeg ikke til å gjøre. Et lite takk til publikum er det vel naturlig å komme med, men jeg er litt for skikkelig til å finne på noen sprell, sier hun og smiler litt tankefullt før hun fortsetter:

– Jeg er veldig spent på mine siste ord som kanalvert selv. Jeg tror jeg skal klare det fint, men jeg har vært her så lenge ... Det er blitt en del av hverdagen som nå forsvinner. Jeg håper jeg ikke begynner å gråte.

Gikk på fargekurs

Hun har jobbet under samtlige kringkastingssjefer, unntatt én, og hun husker veldig godt skiftet fra svart-hvitt til farge-TV.

– Jeg husker veldig godt nyttårsaften 1971–72 da vi startet med å sende i farger. Det føltes ikke veldig annerledes, men jeg husker godt at alle som jobbet i NRK måtte på fargekurs. Plutselig måtte vi tenke på scenografi og hva man hadde på seg og at det skulle matche.

Det var en voldsom debatt i Stortinget i forkant av overgangen.

– En tredel stemte imot overgangen. I dag høres jo det helt vanvittig ut, men det hadde med økonomi å gjøre. Det var ressurskrevende, alle måtte kjøpe seg nye fjernsynsapparater, og man måtte ha nytt utstyr i NRK for å vise fargefjernsyn. Det var det kritikken gikk på.

Brev fra nynorskhater

Hun har sjelden og aldri opplevd noe negativt med det å være programvert for NRK.

– En gang fikk jeg et brev fra en sint nynorskhater som skrev at jeg ødela julekvelden hans da jeg hadde vakt på julaften. Jeg tok det ikke så tungt, sier hun.

Kanalvertens rolle

Og så slår hun et slag for det som fikk hjertet hennes til å banke så hardt første gangen og som hun–proff til fingerspissene–har jobbet med i hele sitt yrkesliv. Kanalvertens rolle på fjernsynet er ikke nødvendigvis veldig anerkjent. Kanaler som Netflix og HBO satser ikke på kanalverter, og både BBC og SVT har valgt å fjerne hallodamene fra skjermen.

– Det er forbausende mange, også i den yngre garde, som synes vi skal beholde kanalvertene. Det viser en undersøkelse NRK Forskning har gjort, sier denne hallodama som snart takker for seg.

– Det var stort å få Gullrutens hederspris i 2006! Det var så til de grader uventa. Og jeg følte at vi kanalverter, som gjerne« blir tatt for gitt»–endelig var blitt sett og anerkjent for den jobben vi gjør, i og med at jeg fikk den prisen.

• «Hallo-Ragnhild» rørt over alle hilsenene
• Sjå arbeidsplassen til kanalvertinna - Klipp - NRK.no
• Hva gjør kanalverter når de ikke er på TV-skjermen?