Ung ærlighet

22. november 1912 ble Det Norske Teatret formelt stiftet i Kristiania. 22. november 2012 står ti Oslo-ungdommer på scenen og forteller publikum hvordan det er å være ung i hovedstaden i dag. De forteller om depresjoner, problemer, gleder og håp, og de snakker sitt eget språk. Langt fra nynorsk, men desto mer fra hjertet.

Fra gata til scenen

Fuck My Life (FML) er dokumentarteater der regissør Per-Olav Sørensen har intervjuet Oslo-ungdom. 500, hovedsakelig fra Oslo øst og sørøst, ble forespurt om å være med i prosjektet, 70 ble intervjuet, ti av dem står på scenen og representerer et slags statistisk snitt av Oslos ungdom.

Prosjektet er hentet fra Irland, der den belgiske regissøren Pol Heyvaert utførte samme prosjekt for noen år siden. Konseptet består i å flytte ungdommer fra gata til scenen for å skape et usminket og realistisk bilde av et ungt Oslo i 2012.

De ti ungdommene bidrar med sine egne historier, de står bak manus, dialoger, film, grafikk og musikk. De er ikke valgt ut fra sceneerfaring.

Åpent

Resultatet er en forestilling som presenterer et oppegående utvalg av norsk ungdom. Innvendinger som handler om at det uansett er de mest ressurssterke som velges ut, de mest scenevante, er selvfølgelig relevante – inntil et visst punkt. For alle ti har – på hver sin måte – problemer de velger å fortelle publikum om.

I FML åpner ungdommene opp og forteller åpent og ærlig. Det er så en tenker at dette ikke kan være sant, at det er andres historier de forteller, men forestillingene og ungdommene selv insisterer på at dette er deres egne historier, og at de er sanne.

(Anmeldelsen fortsetter)

Det handler om alt fra livstrøtt ungdom som fordriver tid ved dataen til ungdommer som har flyktet alene fra Afrika til Norge. Ungdommer med angst, fobier, som har mistet noen som stod dem nær. Ungdommer som opplever rasisme, har slitt med sykdom, som har stått frem som homofile. Virkeligheten går fiksjonen en høy gang i FML.

Skrevet

For det kan neppe kalles fiksjon, det vi får presentert. Riktignok er dialogene merkbart skrevne, ungdommene vet hva de skal si, om ikke ordrett, så ikke langt unna. Det er lett å innvende at replikkene oppleves skrevne, men samtidig er det også forståelig: Å utlevere seg selv på scenen krever en ramme, en skrevet tekst, å holde seg fast i.

I alle fall når du er 15 år forteller om da faren din tok livet av seg. Og i alle fall når du har lite eller ingen sceneerfaring, slik tilfellet for mange av dem er.

Trygg og utrygg

Regissøren må ha jobbet godt og grundig med disse ungdommene. For på scenen preges de av en grunnleggende ro. Rent fysisk er det ingen småbevegelser som tar bort fokus fra det de skal si og gjøre, når de sitter bak på scenen mens andre står ved mikrofonen, er det ingen bevegelser som forstyrrer.

De utstråler sikkerhet, trygghet, de er i vater på scenen. Samtidig forteller de om stor og grunnleggende usikkerhet. Da får de små bevegelsene plass, de naturlige faktene som kommer når en står og snakker om seg selv i en mikrofon. Disse ungdommene spiller ikke en rolle, de er ikke en karakter. De er kun seg selv, og det eneste filteret de har, den eneste lille beskyttelsen, er tekstrammen. De skrevne replikkene.

(Anmeldelsen fortsetter)

Sosiolekt

Ungdom fra Oslo snakker ikke nynorsk. Likevel markerer dette prosjektet starten på Det norske teatrets jubileumsår. Det norske teatret har utvidet sin språkmisjon og tatt norske dialekter inn på scenen. Det vises blant annet i prosjekter som Jungelboka, der dialekt er et viktig virkemiddel.

Stikkordet i FML er naturlig talemål. De ti ungdommene tar sitt språk med på scenen, og det er forbausende hvor store språklige forskjeller det er mellom de ti. Fra den ene, som konsekvent sier «efter» og «eftermiddag» via «serr» (seriøst) og «seff» (selvfølgelig) til det språket man får når man har bodd på Grünerløkka hele sitt liv. Denne dialekt- eller sosiolektforskjellen er interessant.

Hverdagsspråket får noe annet ved seg når det kommer fra en teaterscene.

Statistikk

Ungdommene presenterer seg selv, forteller hvem de er og hvor de kommer fra, og begynner å snakke tall. De presenterer statistikk som kretser rundt selvmord, sex og ensomhet. I bunn og grunn er det mye dette forestillingen handler om. Overflaten skrapes bort, og den eksistensielle tematikken kommer frem.

Mennesker i overgangen mellom ungdom og voksen har et stort og oppslukende alvor ved seg. De våger å gå rett til kjernen, de har ikke noe å tape. Det er disse ungdommenes styrke. En og en går de frem og forteller om seg selv. Monologene avbrytes av dialoger innimellom, og forestillingen glir fint.

Muligheter

FML viser teaterets muligheter. I en tid der historiene blir kortere og kortere, der det finnes få rom til å fortelle sine historier, og der historiene reduseres til statusoppdateringer på Facebook, er teaterets styrke at det har plass til livsfortellinger. Teaterscenen blir et sted der det er tid og rom til å fortelle sin historie.

FML er en forestilling som veksler mellom dyp fortvilelse og glad latter. Den viser ungdom som har mot til å være ærlige, og viktigst av alt: Den viser en tro på at det går an å komme seg videre tross vanskeligheter. Den minner innimellom om Rimini Protokolls oppsetning av En folkefiende under Ibsenfestivalen i høst.

FML stiller også kritikeren i en skvis: Det er vanskelig å bedømme skuespillernes innsats, siden de fleste er amatører. Det er også vanskelig å være publikummer: Hvordan skal man reagere på de historiene som formidles? Hvis man klapper begeistret og oppmuntrende til en, bør man ikke gjøre det samme til de andre? Forskjellsbehandler vi hvis ikke, all den tid de ikke spiller noen, men er seg selv i et utleverende prosjekt?

FML anbefales alle som kan ta seg i å sukke oppgitt over ungdommen nå til dags. Etter halvannen time i Det Norske Teatret er ikke fremtiden så mørk som enkelte kanskje vil ha det til.