Les også: Ut av veggen, inn i Nitimen

Biografi: Henning Kvitnes

- Guttær, synger Henning Kvitnes på haldendialekt på en radio nær deg. Steve Earle-låta som heter «Pilgrim» på engelsk oversatte seg sjøl da han satt i bilen på langtur.

Han skulle feire 40-årsdagen til en annen historieforteller, forfatteren og vennen Levi Henriksen, og kjørte fra plateinnspilling i Stockholm i 2004 mot Kongsvinger. Det var et sted etter Karlstad det skjedde. Da kom ordene:

«Jeg er bare en pilgrim på denne vei, guttær. Og den har aldri vært mitt hjem».

Ser film

Men om veien ikke er hjemmet hans, så er den likevel viktig for Henning Kvitnes som låtskriver.

- Jeg skriver mye når jeg er på vei et sted, enten det er i bilen, i båt eller til fots. Hele plata er en eneste road movie, sier rootsveteranen om «Ut av veggen», som kommer i disse dager.

- Når jeg skriver sanger, tenker jeg ikke i toner og ord. Jeg ser bilder, opplever musikken som en film og ikke som noen skala. Det starter med en setning i hodet mitt, så kommer assosiasjonene. Hvem er med, hvor er de? Som en historiefortelling.

Steget opp

Og Hennings «film» handler om livet. De 11 låtene utgjør en sammenheng, de setter ord på hans tanker om levd liv og lengsler. Anmelderne gir ham anerkjennelse for nå å ha tatt steget over i førstedivisjonen av voksne morsmålsdiktere innen populærmusikken.

- I dag snakker vi hele tiden om å møte veggen. Sånn går det i et samfunn der alle hele tiden er på vei mot fremtiden. Men fremtiden skaper seg selv, den. Jeg har fått lære at man må ta vare på øyeblikkene og på andre mennesker. Stoppe opp og tenke «er det bra nå?». Jeg skal ikke noe sted lenger, jeg er.

Henning Kvitnes sitter ved et bord på Halvorsens konditori i Oslo blant kremkaker og eldre kvinner og snakker om plata si. Om publikummet, som etter fjorårets «Bare vente litt på sjelen» har sendt ham brev og mailer om at de har funnet mening i tekstene hans. Noen har brukt sangene i bryllup, andre i tunge stunder.

- En låt blir personlig for den som hører på. Det er min målsetting; å røre ved folk, ved hjertet deres.

Avgangsklasse

Å snakke om hver enkelt låt vil han helst ikke. Han er ferdig med dem nå. De skal leve livet videre på egen hånd. Forklare seg selv.

- Det er som en avgangsklasse. Jeg håper det går bra med dem, men nå må de klare seg selv, smiler han under capsen som er blitt kjennemerket hans.

- De låtene som betyr mest for meg, er de som jeg jobber med når du spør. Jeg har en ny førsteklasse som jeg tar fatt på. Blanke ark er deilig. Men det må ut. Går det for lenge uten at jeg gir ut plate, blir jeg tullerusk. Jeg blir ikke ferdig med dem ellers. Da roper de «Vi vil ut! Vi vil ut!». Skrivingen er hovedpulsåren i det jeg driver med, sangene finner meg. Men publikum gir meg påfyll til å gå tilbake og skrive mer, sier Henning, som har neste plate linet opp:

I mai 2008 kommer hans 20. plate. Da fyller han også 50 år og har 30-årsjubileum som artist!

Norsk viktig

I 15 av sine hittil 28 år som plateartist har Henning Kvitnes vært trofast mot å ha norsk språkdrakt. Ikke fordi han ikke kan engelsk, de første skivene hans var nettopp med engelske tekster, men fordi han vil kommunisere best mulig med lytterne:

- At jeg byttet til norsk var en erkjennelse av det. Jeg ville nå fram til folk, og jeg vet nå at mye går dem hus forbi dersom det synges på engelsk.

Men han ser også betydningen for Norge av å ha norskspråklig musikk. I en stadig mer globalisert verden er det viktig å ha vårt eget.

- Se hvordan det identifiserer Sverige å ha svenskspråklig musikk, fra Bellmann via Ulf Lundell til Lars Winnerbäck. Norge trenger det samme. De viktige visste dette, som Prøysen. Men det trengs hjelp, NRK P1 gjør en god jobb, mens mange andre kanaler bør ha dårlig samvittighet, sier Henning Kvitnes.

Og rusler ut av konditoriet, på vei til neste intervju. Kanskje dukker det noen ord opp underveis som vil materialisere seg på jubileumsplaten hans?

Lenker