Døde kropper i rennesteinen, røde faner hevet mot himmelen, den upersonlige massen av arbeidsløse, dette er noen av motivene vi finner hos kunstnerne som i mellomkrigstiden dannet malergruppen i Sosialistisk kulturfront.
Kulturfronten besto av kunstnere og intellektuelle som jobbet for en større bevisstgjøring knyttet til politiske og samfunnsmessige spørsmål, og som var opptatt av å skildre menneskets kår i det moderne bysamfunnet.
I disse dager kan man i Lillehammer Kunstmuseum stifte et nærmere bekjentskap med denne impulsen i norsk kunsthistorie.
Spennvidde
Utstillingen viser en gruppe med en veldig spennvidde: Noen jobber med direkte sovjethyllende propagandapregede uttrykk, som Willi Midelfart med for eksempel verket “Den røde plass” fra 1934.
Andre skildrer arbeideres hverdagsvilkår, der vi finner en blanding av arbeiderhyllest og en trang til å vise proletariatets nådeløse virkeligheten. En glitrende representant her er Doro (Dorothea) Ording som med sin koloristisk betagende, abstraherte fremstillinger viser for eksempel fiskesløyere I arbeid.
Carl Von Hanno er godt representert med sine kubistisk inspirerte figurfremstillinger med lossearbeidere eller den anonymiserte massen av arbeidsløse.
Seksualitet og identitet
En ganske annen innfallsvinkel til det moderne liv finner vi hos Kai Fjell og Harald Kihle som begge på ulike måter beskjeftiger seg med problemstillinger knyttet til identitet, seksualitet og kvinnefrigjøring.
Hos Kai Fjell dukker arbortspørmålet opp, mens Kihle tar for seg incest med et ubehagelig og skremmende maleri.
Her ser vi en ruvende svartkledd mann med øyne som to mørke brønner, og med gigantiske hender, som et talende bilde på den voksnes makt til å ta seg til rette ovenfor det forsvarsløse barnet. I bakgrunnen foran en gammeldags himmelseng, står en naken, nesten gjennomsiktig pike.
Horen som bilde på det moderne mennesket
Et annet verk det er verdt å merke seg er Reidar Aulies “Tendens” 1931, der vi ser en mann som snakker og gestikulerer foran en folkemengde midt i et urbant havneområde, med heisekraner og rykende fabrikkpiper i bakgrunnen.
Bak mannen blafrer en ernorm rød fane. Vi ser en ung mor med et spedbarn, en mann med armen om en nesten voksen sønn, med ryggen til taleren står en kvinne i en gjennomsiktig rød, dypt utringet kjole, hun ser på oss utfordrende med hånden i siden.
Kanskje representerer hun den prostituerte. Hos Marx er horen selve bildet på det moderne mennesket, slik hun både er produsent og vare i en fremmedgjort økonomi.
Ukjente verk av kjente kunstnere
En spennende side ved denne utstillingen er at den favner svært mange verk som i liten grad har vært vist. Bortsett fra Henrik Sørensens Gatekamp og Reidar Aulies Tendens er de fleste bildene lite kjente.
Men dette er slett ikke arbeider som har vært bortgjemt fordi de er uinteressante, det gjennomgående kunst av svært høy kvalitet. Og selv om mange av kunstnerne har et navn, er hele dette politiske sosialistiske kunstnerprosjektet til en viss grad underkjent, og underkommunisert i kunsthistorien.
Dette handler nok om at man føler et ubehag både knyttet til den direkte koblingen mellom kunst og politikk, men også et mer spesifikt ubehag knyttet til sosialismen som ideologi, og alt det grusomme den har avstedkommet.
Men ideologiens blodige og undertrykkende historie gjør ikke disse kunstnerne mindre interessante. Det er derfor flott at man har valgt å belyse dette interessante prosjektet både med en utstilling og en større bokutgivelse. Selv er jeg veldig glad for at jeg la veien om Lillehammer, jeg følte meg både beriket og opplyst.