Hopp til innhold

Sterk Petterson

Romanen «Ut å stjæle hester» fra 2003 var Per Pettersons store gjennombrudd her hjemme, men også i utlandet. Forventningene til Pettersons nye bok, "Jeg nekter", er store.

Per Petterson

Forfatter Per Petterson fikk Nordisk Råds litteraturpris for 'Jeg forbanner tidens elv' i 2009.

Foto: unknown

«Ny roman fra Per Petterson», blir det sagt, og et sett med helt spesielle forventninger utløses. Eller også; forhåpninger. Om noe helt særegent, i nær kontakt med mennesker, gjenkjennelige liv som løftes opp til noe allment, med essens. For; så god er Per Petterson. Det er med andre ord også mulig å bli skuffet.

To deler

Må man kategorisere, kan man si at Per Pettersons romanforfatterskap er delt i to, der bøkene om og med Arvid Jansen hører til på den ene siden. På den andre har «Ut å stjæle hester» nå fått selskap av «Jeg nekter». Fraværet av Arvid Jansen i den nye boken har riktignok lite med det slektskapet å gjøre. Viktigere er innfallsvinkelen til stoff og tema; en sørgmodig refleksjon over alt som ikke ble, mens livet gikk av gårde i sitt eget tempo. Dette konkretisert i et vennskap så tett at det nærmer seg forholdet bror til bror. Men; også vennskap kan gå tapt - til og med de aller sterkeste:

«Et helt liv tok slutt den dagen på Sentralsykehuset, det kjentes sånn da, og det kjentes sånn nå, og enda var det mer en tredve år siden. Det var plutselig ubegripelig. Hvordan hadde jeg kunnet leve så lenge uten han. Hvordan hadde jeg kunnet. Hvordan hadde jeg kunnet».

Nesten-brødre

Petterson: Jeg nekter

Per Petterson: «Jeg nekter »

Det er Tommy som snakker. Han har akkurat møtt Jim for første gang på mer enn tre ti-år. Frem til de var 18, og «den dagen på Sentralsykehuset», var de to livene, Tommys og Jims, uløselig knyttet til hverandre: Venner, nesten-brødre, fra de kunne gå. Det tilfeldige møtet en tidlig morgen blir et nytt veiskille.

Vennskap

Det er 2006. De to er midt i femtiårene. Den barndommen og ungdommen de delte fant altså sted på seksti- og tidlig syttitall og rommet en brutal far og en mor som dro. Mor nummer to hadde ingen far å vise til for den sønnen hun oppdro. Men; fremfor alt dette vennskapet som tålte alt – bare ikke at Jim forsvant inn i seg selv.

Bitvis fortelling

Underveis tenkte jeg at Per Petterson legger puslespill med oss. Ikke noe svært, med hundrevis av brikker, det er ikke hans måte. Men i komposisjon; mennesker, tid og begivenheter kommer bitvis, om hverandre. Ofte med Tommys eller Jims stemme, men også fra en forteller med innsikt og oversikt. Slik settes helheten rolig sammen, mens spennet i fortellingen vokser frem – framfor alt sammen med de hele menneskene som også er et viktig kjennetegn ved Pettersons forfatterskap. Jeg mener: Vi har lest før om gutter som til slutt tar igjen med en voldelig far. Idet Tommy tar balltreet sitt til farens bein, så er det ikke handlingen eller nødvendigheten ved handlingen som slår leseren. Det vi ser er den unge gutten som, med nødvendighet, er den han er, akkurat da – og; den han blir mens livet hans går videre.

Handlingen har to viktige brekk. Begge er brå, på kanten til det tungt fordøyelige, rent psykologisk, men forfatteren har sitt på det tørre. Mest fordi Petterson forteller med en slik tydelighet at utviklingen begrunner seg selv – uten forklaringer eller unødvendig ordbruk.

Bærende språk

Pettersons språk er da også like jordnært og renset for fakter og jåleri som det alltid er; så nært et talemål det er mulig å komme, uten å henfalle til dialekteri. Pettersons prosa er sjelden etter boka, men rytmisk, økonomisk og en lesers glede. Mannens evne til formidling av det som kalles «levd liv», er da også en avgjørende forutsetning for at romanen kommer igjennom som hel ved og ikke kan unngå å bevege leseren.

Løft

Det er lett å tenkes seg romanfigur-kandidater med større publikumsappell enn to menn midt i femtiårene, for hvem det meste av livet synes kjørt. Det sier mye om Per Petterson at han gjør den forestillingen til skamme og står der han er – med den erfaring, innsikt og kunnskap seks ti-år på jorda kan gi et menneske.

At den siste brikken i puslespillet mangler, er et løft i seg selv.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober