Gunnar Staalesens bøker om Varg Veum har generelt holdt et høyt nivå gjennom hele den lange serien som, med årets utgivelse, er blitt 18 bøker lang – utgitt over mer enn tre tiår. Ved et par korsveier har det riktignok vært tegn til at hele Veum har vært litt ferdigskrevet, at det har gått på tomgang. Det gjaldt til en viss grad «Vi skal arve vinden» (2010). Like fullt har han stadig kommet tilbake, i høyst forsvarlig slag, og denne gangen bedre enn på lenge. «Der hvor roser aldri dør» er helt enkelt en av Staalesens mer vellykkede Veum-bøker. Det sier en del.
Staalesen noir
En av grunnene til at det lykkes godt i denne boka er at forfatteren igjen lener seg trygt på det han kan aller best: Bergen by og et nyansert og tonesikkert språk i den resignert sorgmuntre tradisjonen etter noir-klassikeren Raymond Chandler og hans Philip Marlowe. Visst kan det i blant tippe over i nesten-parodien, men ofte sitter det godt:
«Jeg reiste meg, og hun gjorde det samme. Jeg gikk mot ytterdøren, og hun fulgte etter. Det kunne vært et innøvd kabaretnummer vi hadde trent på lenge, men vi fikk ingen respons fra salen, og etter at hun hadde lukket døren stille igjen bak meg, var det ingen som reiste seg og applauderte».
Språklig glipper det bare i det en enkelt karakter får legge i vei på bergensk , mens all annen dialog gjengis i Staalens versjon av riksmålet. Ikke fordi det er noe galt med dialekten, men fordi helheten brytes ubegrunnet.
Akevittens farer
Vi er i 2001, Veum er 59, tre år er gått siden hans Karin døde. Veum sørger stadig. Forholdet til hans gamle venn Simers akevitt er blitt så nært at hverken fysisk eller mental helse har godt av det. Veum har rett og slett vært på fylla.
Forsvunnet barn
Så dukker en mor opp på kontoret, en som mistet datteren sin for nesten 25 år siden – en treåring som forsvant fra sandkassen en dag og aldri ble funnet igjen. Moren vil gjøre et siste forsøk på å finne datteren – eller i alle fall svar – før saken er foreldet. Hun ber Varg Veum ta gjøre et forsøk. Kanskje er det dette som redder ham fra undergang.
Det ligger i kortene at en Veum-roman av dette slaget er gjenkjennelig lesning. Den har sin vante og kjente ramme. Langt på vei er Veum sin egen sjanger. I alle fall her til lands. Derfor er det også først og fremst i møtet med mennesker, handlinger og konsekvenser at Staalensens beste bøker er interessante - og gode. Ikke i plottets originalitet - uten at det er noe galt med det heller, denne gangen.
Elegant tidsspenn
Så vel forfatteren som hans helt har – som nevnt – vært med så lenge at de kan sin samtid like godt som sitt syttitall. Staalesens turnering av dette tidsspennet fungerer svært godt i det Veum, som engang jobbet i barnevernet, kjenner raskt igjen sin forpliktelse overfor barn eller unge som forsvinner. Det hadde ikke vært en Veum-bok om ikke hemmelighetene begravd i fortiden er mange. Veum spavender og løsningen er der til slutt. At det skjer etter en hel del dramatikk, er vel unødvendig å nevne.
Varg Veum er stadig en helt ekte krimhelt – en som ikke skal sammenlignes med filmversjonen.
