«Jakthundene» åpner i det Wisting får en telefon fra journalistdatteren Line. Hun er stadig ansatt i VG som krimreporter, og dermed den som kan advare faren mot neste dags hovedoppslag, der Wistings fjes fyller forsiden: Cecilia-saken er 17 år gammel; ei ung jente forsvant, ble funnet død et par uker senere. Etterforskningen var William Wistings. Politiet hadde hadde ikke mye, men ved hjelp av et vitneobservasjoner og et DNA-bevis, fikk de tatt morderen. Nå er drapsmannen ikke bare sluppet fri, han kan bevise at DNA-beviset mot ham var plantet: Wistings ansvar; Wisting ligger tynt an. Han suspenderes og etterforskes.
«Jakthundene» et løft
Lier Horsts bøker har hele veien vært temmelig uangripelige – av en kvalitet som allikvel ikke har pekt seg ut over den jevnt velbrukte politiromansjangeren. Denne gangen finner jeg imidlertid et løft, både fordi plottet og utviklingen av det er både interessant og spennende i krysningen mellom morderjakt, kampen for å forhindre et nytt drap og en privat etterforskning av bevisjuks – og dét; i samarbeid med datteren Line og VG-redaksjonen. Artig nok.
Svakheter
Lier Horsts kvaliteter som effektiv forteller kommer til sin rett, også i denne boken. Historien har god fremdrift og en logisk oppbygning som ikke berøver leseren interessen. Samtidig kommer den svakeste siden ved forfatterskapet til syne; i form av et språk som mangler dybde og variasjon, særlig når det kommer til Wistings følelsesliv og psykologi generelt.
Pressekritikk?
Ved å plassere Wistings datter Line i VG, som krimreporter, har Lier Horst også skaffet seg en plattform for betraktninger omkring og kritikk av norsk kriminaljournalistikk og tabloidpresse. Dette burde være interessant nok, men denne innfallsvinkelen virker både ambivalent og sprikende. Som om forfatteren ikke helt klarer å bestemme seg for hva han vil med tematikken.
Når det er sagt; jeg glemmer ikke at Line og VG-kollegenes stunt i spanings- og forølgelses-sjangeren er riktig underholdene. Overfor «Jakthundene» som spenningsbok betraktet, er innvendingene altså underordnet bokens åpenbare kvaliteter.
